Omtale fra forlaget
Det er dårlig tone her til lands, særlig blant kristenfolk, å provosere. Men husker vi hva ordet står for? Provocare på latin betyr «å kalle ut eller frem». Når Jesus står ved graven der et firedagers lik alt lukter ille, og roper: «Lasarus, kom ut», provoserer han. Og Lasarus lar seg provosere. Hendene hans og føttene er omviklet av linnet-strimler, dødens pant, men han lystrer. Tenk at han skulle få se dagslyset igjen - og kjære ansikter! Jesus sier: «Hjelp ham løs, og la ham gå.» Senere sitter de sammen til bords, de to. En provokasjon trengs iblant for å bekrefte at vi lever. Den kan hjelpe oss til å bryte bånd som har holdt oss fanget, til å finne veien tilbake til bordfellesskap.
Påsken er i den forstand alltid provoserende. Askeonsdag provoserer oss bort fra illusjoner om storhet: «Av støv er du kommet, til støv skal du bli.» Påminnelsen setter så mangt i perspektiv. Påskenatten provoserer oss inn i lyset av Kristi seier over døden. Den bekrefter at det finnes noe sant og varig: et solid fundament vi kan bygge våre liv, vårt samfunn, på. Den Oppstandnes formaning om å dele det vi får, provoserer oss ut av trangsyn og bekvemmelighet: Like til verdens ende skal hans raushet nå.
Etter et år ulikt andre i manns minne, med kloden under Covid-pandemiens hæl, ville man tro at en påskeprovokasjon ville komme godt med. Derfor provoserer det meg, i mer konvensjonell forstand, at det på flere steder i landet har vært umulig å feire påske offentlig. Alle innser behovet for proporsjonerte smittevernstiltak. Men når jeg ser på forsamlinger som får finne sted, i mammons og idrettens templer, for eksempel, begriper jeg ikke at kirkene, nettopp til påske, stenges - og at dette ikke vekker større anstøt.
I statens og lovens øyne anbringes påskenattsvaken i samme kategori som en bingokveld. Jeg har ingenting mot bingo. Som ungdom solgte jeg lørdagsbingovafler på Bøndernes Hus i min hjembygd. Men det må skjelnes mellom grader av vesentlighet. Det offentlige er visst ikke i stand til, nå, å gjenkjenne gudstjeneste som noe kategorisk særegent, en form for adferd som fortjener særskilte tiltak, særskilt kreativitet. Vi har tapt en dimensjon av tilværelsen: Det transcendente er strøket fra offisielt ordforråd.
fra forordet av Erik Varden
ERIK VARDEN er katolsk biskop i Trondheim stift og cisterciensermunk. St. Olav forlag utgav i 2020 hans bestselgende bok Lengsel er mitt vesen | Om ensomhet og kristen erindring.
Forlag St. Olav forlag
Utgivelsesår 2021
Format Innbundet
ISBN13 9788270243815
EAN 9788270243815
Språk Bokmål
Sider 119
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket1 bokelsker følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket