Generalens datter av første ekteskap, min ugifte tante Praskóvja ljinisjna , som nu i ti år hadde bodd i generalens hus, verdens frommeste menneske, som gjorde ham alle mulige småtjenester og tålte alt av ham - denne min tante var bitterlig gråtende kommet bort til hans seng og ville legge hodeputene hans bedre til rette: Men den døende greide enda å gripe til å ruske henne riktig kraftig i håret tre ganger, nesten frådende av raseri. Ti minutter etter døde han. Man underrettet obersten , skjønt generalinnen riktignok hadde erklært at hun ikke ville se ham for sine øine, at hun heller ville dø enn å ha ham i nærheten i en slik stund. Det ble en prektig begravelse - som selvfølgelig betaltes av den dårlige sønn, hvis tilstdeværelse ikke var ønsket."

Jeg har nevnt frøken Perepelítsyna, en pike som var gått i frø og som hveste og freste mot hele verden. hun hadde ikke bryn, hun bar løshår, hadde små sinte og stikkende øyne, lepper tynne som en tråd og hender som hun vasket i agurklake. "

Forestill dem et menneske som er fullstendig ubetydelig , i enhver henseende en liten sjel, en slags samfunnets paria , som egentlig ingen har bruk for, som ikke gjør det minste gavn og som helt er helt igjennom vemmelig. Men som samtidig er utstyrt med et overmål av forfengelighet og trang til til å gjøre seg gjeldende, uten at han eier den minste gnist av begavelse som i noen monn kunne rettferdiggjøre hans helt sykelige ærgjerrighet og selvopptatthet. La det like godt være sagt med en gang : Fomá Fomitsj er personliggjørelsen av den mest grenseløse egenkjærlighet, og det en en ganske spesiell sort egenkjærlighet, nemlig den som er forenet med og har sin rot i den mest fullkomne ubetydelighet. "