«Hva er det du ler av?» hylte Candy til ham. «Ler du av oss?» Smilet ble bredere, men han viftet med fingrene og sa; «Nei, nei, jeg ler ikke…» «Faen ta deg,» sa hun og skjøt ham i ansiktet. Smellet var som en bombe i det lille kontoret. De fire kvinnene skrek og kastet seg på gulvet. Mannen bare datt sammen, mens blodet sprutet på den brungule veggen bak hodet hans, og Georgie snurret rundt og sa: «Ut.» De var ute gjennom døren i løpet av noen sekunder...» Øyeblikkets lov

For en tid tilbake leste jeg John Sandfords «Nattjegere». Jeg likte boka umiddelbart, og senere, på denne siden av «Nightcrawlers» med Jake Gyllenhaal, har jeg lett høyt og lavt etter bøker fra frilansjournalistikkens spenningsfylte periferi. Så langt har jeg ikke funnet noe som har falt i smak. I hvert fall på litteraturfronten.

Noe sier meg at det både boka og filmen er alt for spesifikke og særegne til å ha mange tvillinger eller være en del av en sub-sjanger. Men håpet lever i meg ennå, selv om de resultatløse søkene av og til truer med å sniffe det ut.

En måte jeg pleier å bekjempe denne typen håpløshet på, er å se eller lese igjen filmen eller boka som gjorde meg noe bedrøvet på denne ikke-eksisterende sub-sjangerens vegne, men når man har sett filmen og lest boka for ente gang, kommer man til et punkt hvor man skjønner at man bør ta en pause fra akkurat denne filmen og boka og se eller lese noe annet av samme opphavsperson.

I Dan Gilroys tilfelle er det ikke noen bred eller mangeårig filmografi en kan fråtse i. John Sandford derimot, har en del bøker bak seg. Førtifem bøker for å være presis. De fleste av disse bøkene, tjuefem av dem, er i den såkalte «Prey-serien» som handler om Lucas Davenport, en til tider egenrådig etterforsker i politiet i Minneapolis.

Da jeg bestemte meg for å lese Sandford igjen og jeg var sikker på at han ikke hadde skrevet noe i samme gate som Nattjegere», var det derfor nesten uunngåelig at boka jeg kom til å lese ville være en Lucas Davenport-roman. Meg bekjent er ingen av Sandfords andre serier oversatt til norsk, og det er kanskje like greit.

«Øyeblikkets lov» er for min del en bok som beviser at «Nattjegere» mest sannsynlig var et lykketreff. Der den var spennende og uforutsigbar, er denne som en semitrailer du ser komme på lang avstand. Skurkene, med kanskje unntak av én, er amatører, svingningene hever ikke pulsen og noen av karakterene oppfører seg så idiotisk at man heller ser på at de blir ofre for sin dumhet enn å bli reddet. Det er da jeg vet at en bok har mistet meg fullstendig.

Starten er forrykende nok: Davenport og hans kolleger har sporet opp og lagt en felle for en gruppe voldelige ranere som har herjet i både Minnesota og de omkringliggende statene. Nå er det eneste som gjenstår å bare plukke dem opp etter at de har fullført sitt siste brekk, få dømt dem og kaste nøkkelen. Men operasjonen går ikke som planlagt.

Candy og Georgine LaChaise, de to sprøe bankranerne som leder ranet skyter overraskende en av tilskuerne. Skuddvekslingen mot dem når de kommer ut ut av banken, resulterer i et skandaløst blodbad. Begge kvinnene blir drept og Davenport og hans kolleger mistenkes for å ha lagt opp til en massakre. Og dette er før Candys ustabile ektemann, som også er Georgines bror, finner ut om familietragedien.

Fra bak fengselsmurene, der han har sonet ferdig halvparten av en dom, planlegger Dick LaChaise ikke bare flukten sin, men også en utspekulert, raskt og blodig hevn.

Han rekrutterer gamle venner fra høyreekstreme og myndighetsfiendtlige grupper, myrder for å vinne sin frihet, kidnapper og truer de han må, og samler et våpenarsenal som kan meie ned hvem som helst. Så går han til angrep. Ikke bare mot politimennene som mediene har navngitt som de som skjøt Candy og Georgie, men også deres familier.

Og bak det hele står en hensynsløs, patetisk og kynisk muldvarp. Men det vet Davenport ikke om. Ikke før det er for sent.

"Øyeblikkets lov" mangler det eneste og viktigste kortet som teller i bøker som denne: spenning. Med unntak av åpningsscenen, kan jeg ikke huske én scene eller en utvikling av plottet som gjorde boka mer interessant eller sitrende. Faktisk skjedde det motsatte oftere og oftere; det som burde vært spennende ble druknet i kjedelige beskrivelser, og resten føltes som en dans rundt grøten som bare este ut bok, uten å gi leseren noe å bite i.

Det er litt utilgivelig i min bok.

Styr unna.

Tittel: Øyeblikkets lov
Utgitt: 1997
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 301

Terningkast: 1