En ny, interessant bok om noveller generelt og norske noveller spesielt. Som forfatteren selv sier, så presenterer hun «hva ei novelle kan være og novellesjangerens mangfold og muligheter.» Jeg ble så gira da jeg oppdaget denne boken og så at den var så ny som den var. Det er ikke skrevet så mange bøker om novellesjangeren på norsk, og heller ikke om norske noveller. Så foretrekker jeg faktisk novellen over romanen, for jeg føler selv at jeg får så mye mer ut av noveller. Det krever en helt annen måte å forholde seg til teksten på. Det blir mer konsentrert, eksperimentelt, lyrisk, intenst og konseptuelt, og man kan utforske en idé, følelse eller hendelse til det fulleste. Jeg fikk i og for seg en god del ut av denne boken, både som leser og forfatter, men det er enkelte ting som trekker ned.

Boken innledes med et overblikk over novellens plass i Norge, og så er det del 1, som handler om novellesjangerens mulige egenskaper, novelletyper og novelleteoretiske hovedpunkter, dens historie og status. Det er for eksempel sånn at noveller har fått lavere status enn romaner, delvis fordi den er vanskeligere å skrive for forfattere (selv om mange tror det er lettere), og delvis fordi den krever mer av leseren. I del 2 går hun gjennom alle de mulige sjangertrekkene ved novellen. Her er det lav takhøyde for å hoppe til de trekkene man er mest interessert i å lære mer om, og denne delen trenger man egentlig ikke å lese i rekkefølge. Det er for så vidt noe som ble litt irriterende; det var noen noveller som ble brukt som eksempler ganske ofte. Da gjentok forfatteren handlingen i novellen igjen og igjen, og noen av analysene virket derfor gjentakende. Dette skyldtes nok det at hun gikk gjennom flere av de samme novellene ved enkelte trekk, og at hun ga lite pusterom til hver enkelt analyse. Her hadde jeg nok selv foretrukket at hun hadde introdusert hvert sjangertrekk med teori, og så holdt seg til maks to noveller, for da hadde det vært lettere å fordøye det. Det var egentlig ikke så god struktur ved hvert trekk fordi hun hoppet fra den ene novellen til den andre, og av og til kom hun frem til den samme konklusjonen ved flere eksempler. Andre ganger gikk hun frem og tilbake fra teori til eksempel og analyse eller andre digresjoner, og det ble litt rotete.

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy argumenterer for øvrig mot en essensialistisk fremstilling av novellen. Hun bruker plass på definisjonsproblemet innledningsvis, men kommer stadig tilbake til det. Hun snakker om novellen som noe som endrer seg med tiden, og at den varierer fra nasjon til nasjon og fra forfatter til forfatter. Novellen er altså en kulturell konstruksjon som endrer seg hele tiden. Hun går så langt som å si at «novella kan være alt hva forfatteren bestemmer at den skal være». Det handler til syvende sist om konvensjoner, forventninger og retningslinjer, ikke krav, klassifisering eller kategorisering. Hun mener at dette blir for begrensende, og hun nevner faktisk ordet «strengt» eller «strikt» når hun argumenterer mot en definisjon eller et kategorisk rammeverk for novellen. Alle tekstene hun snakker om, tilhører altså ikke novellesjangeren, men deltar i den. Noe kan altså være typiske sjangertrekk eller sjangerideal for en novelle kun i en viss tid, et visst land eller en viss forfatter. Hun kommer som sagt stadig tilbake til hvor streng man er hvis man prøver å definere novellen med kriterier, men innrømmer at «fordelen med å kjenne til etablerte paradigmer og operere med et knippe av felles kjennetegn er at det skjematiske gjør brudd og avvik mulig eller synlig – det må finnes faste kjennetegn som vi kan orientere oss ut fra og opponere mot for at noe skal kunne fremtre som eksperimentelt.» Dette «synliggjør sjangerutvikling», som kan fungere «både produktivt og bevisstgjørende.» Slik sett veksler hun mellom det hun kaller den induktive og den deduktive fremgangsmåten, og tar da utgangspunkt «i det vi kan anse som allmenne og etablerte novelletrekk», basert på en rekke teoretikers arbeid med novellesjangeren.

At novellen kan være og gjøre så mangt gjentas nesten til det kjedsommelige når hun skriver om hver enkelt novelletrekk. For min del blir det etter hvert paradoksalt nok vanskelig å skjønne novellen, til tross for alt hun gir meg innsikt i, og det virker som at ordet «novelle» kan erstattes med «roman», «eventyr», «kortprosa», «dikt» osv. nærmest når man vil, og det gir ikke mening. Det må være noe som skiller de ulike sjangerne fra hverandre for at noe kan kalles novelle, og for at en tekst faktisk kan delta i den sjangeren, så jeg er ikke enig i at «novella kan være alt hva forfatteren bestemmer at den skal være». Det gir som sagt rett og slett ikke mening.
Det gir derimot mening at det ikke er noen regel uten unntak, og at man kan bryte med enkelte konvensjonelle eller etablerte sjangertrekk hvis man ønsker å eksperimentere. Det respekterer jeg. Det gir også mening at man kan skrive tekster som befinner seg i grenseland fordi man blander trekk fra flere sjangre. Men det føles så meningsløst å si sånt som at «novellen er sånn, men den trenger ikke være sånn» eller «novellen gjør dette her veldig bra, men det kan også romanen gjøre».

Her hadde det for eksempel hjulpet å gi navn til de ulike gruppene av etablerte fellestrekk (altså definisjonene eller rammeverkene) og skille dem fra hverandre på den måten, og så ta utgangspunkt i én av dem ved hver enkelt analyse. Da hadde det vært lettere å forstå analysene, og da hadde det virket så mye mer klart og tydelig for meg med eksempler som «basert på novelledefinisjonen/typen 2, er dette et brudd med sjangeren» eller «med utgangspunkt i forståelsen av den norske novellen slik den var på 90-tallet, kan man si at…». Eller så blir dette bare en bok om generelle skjønnlitterære fortellerteknikker, all den tid novellen kan være alt mulig her i verden, eller det liksom ikke er noe som skiller disse novellene fra andre skjønnlitterære tekster.

Alle de litterære teknikkene i novellen er jo strengt talt mulig å bruke for andre sjangre. Jeg blir bare forvirret og oppgitt over måten dette blir fremstilt på. Samtidig opplever jeg at hun haster gjennom enkelte ting, og det kan som sagt bli litt rotete, overflødig og repetitivt. Av og til fikk jeg inntrykk av at jeg leste et tilfeldig utvalg forelesningsnotater, så hun kunne gitt hver analyse mer pusterom. Hun virket også irritert til tider.

Når det skal sies, gir hun tross alt innsikt i hva som er typisk for det andre folk har kalt eller kaller noveller, og det er nesten alltid overordnet sett to hovedforskjeller mellom novellen og romanen, som hun virker å være enig i: Novellen er oftest kortere enn romanen, og novellen antyder der romanen utdyper. Det gir igjen grobunn for ulike effekter og leseropplevelser.

Bjørkøy virket også ganske engasjert, og det satte jeg pris på. Det er tydelig at hun er glad i litteraturvitenskapen og lidenskapelig opptatt av noveller. Ellers syns jeg hun kommer med mange gode eksempler. Mange forfattere og teoretikere blir nevnt, og mange ulike perspektiver kommer frem om noveller. Det er bra! Man får en nøye, helhetlig forståelse for novellens potensial, og dens styrker og svakheter. Man får også gode forslag til mange norske novelleforfattere og lære om eldre og nyere teori og teoretikere, samt teknikker som stimulerer leseforståelsen og egen kreativitet. Det er altså mye interessant og nyttig her både som leser og forfatter av noveller, og den er til syvende sist å anbefale for nettopp dem!