I Noa-Noa, reisen til Tahiti forteller Paul Gauguin om sitt første opphold på Stillehavsøya, den gang en fransk koloni. Det er hans fargesterke og uttrykksfulle malerier fra denne tiden som har gitt ham hans posisjon som en av verdens fremste kunstnere.

Boken er på sitt beste når Gauguin skaper bilder av mennesker og landskap; vi ”ser” gjennom billedkunstnerens øyne. Som innledningsvis: ”Den 8de juni om natten, efter 60 dagers reise fra sted til sted, tre og seksti dager som for meg var fulle av utålmodig drøm, av febrilsk higen mot det forjettete land, – fikk vi på havet øie på noen underlige lysflekker som beveget sig frem i siksak. En svart takket kjegle løste seg ut fra mørk himmel.”

For et par år siden kom jeg over Sommerset Maughams Skillingen og drømmen. I min omtale skriver jeg: ”Romanens hovedperson Charles Strickland (Paul Gauguin) er en usympatisk, brutal og egoistisk mann. Alt annet enn at han må male er ham totalt uvesentlig. Han behandler folk dårlig - sin ektefelle, sin eneste venn, den lojale og selvutslettende maleren Dirk Stroeve, og kjæresten. Omtrent akkurat da jeg synes jeg hadde lest nok om mannens ufordrageligheter, endrer boken karakter. Strickland reiser til Tahiti. Vi får en videre forståelse for hans personlighet og skaperkraft. Han opptrer like dårlig, men aksepteres av øyfolket.”

Gauguin er kritisk til franskmennenes holdninger til de ”usiviliserte” og ”ville” innfødte. Selv nærer han en stor beundring for maoriene, ønsker å bli kjent med dem som mennesker, deres levesett og kultur. Han utforsker dem – også gjennom å male dem. Og blir etter hvert akseptert.
Gauguin forteller om det gamle Tahiti, om en religion påvirket av hinduisme, styresett og barbariske kulturelle utslag som barnedrap, kannibalisme (for å hindre at befolkningen ble for stor og sikre nok føde til alle) og menneskeofringer.

Gauguins kvinnesyn er et poeng for seg. Hvordan vet han at alle maoriske kvinner ”vil tas, på maori-vis, uten et ord, brutalt. Alle har så å si lyst til voldtekt.” Selv tar han en tretten år gammel jentunge til ektefelle og lever med henne som om hun var en voksen kvinne.

Det at en boks jeg-person er en drittsekk, er ikke til hinder for at jeg kan like boken. Men forfatteren Gauguin klarer jeg ikke helt å tro på. Teksten er så tydelig preget av hans holdninger og fordommer. De var vel som hvite menns, og kvinners, holdninger til "primitive" folkeslag omkring forrige århundre…

Jeg tror rett og slett ikke at Gauguin kommer under huden på kulturen i løpet av den relativt korte tiden han oppholder seg der. Og likevel uttaler seg for skråsikkert og ureflektert for min smak. Jeg kan la være å tenke at han ikke er stort bedre enn sine landsmenn, selv om hans fortegn er positivt. Det ligger vel i sakens natur – Gauguin var en bedre maler enn forfatter!

Og kanskje det beste med boken – Gauguins egne illustrasjoner, tresnitt tror jeg, fra Tahiti! Talende, vakre og rørende. En 6-er for bildene, 4 for teksten.