Byen [Oslo] har sin egen morgenrytme på lørdagene. Også lydene er annerledes. Det er lengre stille i gatene od det blir ikke det samme travle, støyende morgenrushet som på hverdagene. Det er langt mellom bilene og enda lenger mellom trikkene, og mellom tuting i bilhorn og klemting i trikkebjeller. Folk som er tidlig ute - de som fortsatt må jobbe på lørdagene også - har bedre tid og beveger seg roligere bortover fortauene i et slags lørdagstempo. Holmenkollåsen ligger alt og bader i den tidlige, friske morgensola, mens Ekerbergåsen ligger i morgenskyggen. [...]
Smykket på byens morgendrakt denne lørdagen var fjorden. Den lå der helt blikk stille og lot seg varme av sola som steg opp over åsene øst for byen. Det eneste som laget riper i speilflaten var måkene som drev sine morgenøvelser [...]

Maktens mennesker kan være så forskjellige, både i det ytre og i opptreden. Noen er storvokste og buldrende, andre små og bjeffende. Noen signaliserer sine maktposisjoner med alt de har, andre opptrer nærmest brydd og unnselig. Enkelte oppfører seg som narrer, mens andre har den verdighet og karisma som gjør det unødvendig å signalisere hvem de er. Og det finnes mange, altfor mange, eksempler på at maktposisjoner ikke nødvendigvis bygger på intellektuell kapasitet. Opportunisme er like mye til stede som idealisme. Noen har lite av det ene og mye av det andre – de tvers igjennom helstøpte er som regel sjeldne. Maktens innerste vesen er alliansen mellom hvem du er og hvor du sitter – det mest utslagsgivende er hvor du sitter.

I Senteret var de trygge på at KGB var til stede over hele verden; der de ikke var, var heller ikke verden.

Suksess frister jo til gjentagelser.

En annen årsak var at han hadde analytiske evner - som sjefen gjerne uttrykte det - og han hadde evner til å grave frem politiske informasjoner og koble dem slik at det ble forståelige bilder ut av dem. Det politiske liv var jo ikke alltid like lett å forstå.