Godt tenkt, godt skrevet

Som noen av avisens lesere allerede vet, så synes jeg at Mary Millers selvrettferdige bok om Stavanger2008 var en heller begredelig sak - men hva gjør vel det når Jan Inge Reilstad gir oss en bok som dette? Redaktør og kurator Reilstad har sammen med en håndfull medskribenter skapt en lettlest og faglig sterk bok om Nabolagshemmeligheter (Stavanger 2008s største satsning innenfor visuell kunst). Foruten en svært grundig gjennomgang av de åtte Nabolagsprosjektene fra begynnelse til slutt, inneholder boka også teoretiske refleksjoner og analyser. Og til tross for at kunst er en grenseløs ting, er det utrolig fint at redaktøren har valgt å publisere boka på norsk. Hadde boka vært på engelsk kunne den nådd lengre og til og med blitt lagt merke til av kunstfiffen i utlandet, men - som den er nå, holdt i et godt og lettfattelig norsk, innskriver den seg på en helt annen måte i sin egen tid, situasjon og lokalmiljø, til glede for oss som bor her, for nabolaghemmelighetenes nabolag. Bokas første halvdel går gjennom de ulike kunstprosjektene enkeltvis. Her får vi innsyn i hele skapelsesprosessen fra begynnelse til slutt, fra kunstnernes første ideer til publikums reaksjoner. Vi får også høre om ideer som falt i fisk, om planer som sviktet og om uforutsette hendelser under veis. Dvs. alt det som det er vanskelig å lese ut av de endelige prosjektene, men som ofte har vært helt sentrale for deres tilblivelse. Bokas andre del består av en serie kritiske kommentarer, analyser og teoretiske refleksjoner over begreper som relasjonell estetikk, kunst, etikk og samfunn. Bokas mest komplekse bidrag kommer fra den relasjonelle estetikkens far, Nicolas Bourriaud. I en tekst kalt «Ustabile forbindelser» skriver han om den relasjonelle estetikkens genealogi, det vil si om begrepets opphav og utvikling. I artikkelen sin sier han ting som: Kunsten kan beskrives som et alternativt klippebord for det sosiale narrativet og Kunsten reiser seg mot den allmenne passiviteteten – den som nagler oss fast til en verden av varer og konsumenter. Å være kunstner dreier seg ikke ene og alene om å produsere former, men om å gå inn i en aktivitet som får formene til å bli bærer av et prosjekt som kan deles. Tatt ut av sin sammenheng kan sitatene være vanskelige å forstå, men sett i lys av prosjektet Nabolagshemmeligheter gir de mening. Bourriauds teori har vært viktig for Nabolagshemmeligheter som prosjekt, og det oppleves derfor som riktig at hans tanker er viet stor plass i boka. Slik jeg ser det hadde kuratorene Reilstad og Svennson et normativt utgangspunkt. I den første planleggingsfasen ble Nabolagshemmeligheter beskrevet som et prosjekt som skulle vitalisere både den enkelte innbyger og det offentlige rommet. Dette positive synet på kunstens rolle i samfunnet har mye til felles med Bourriauds ide om at kunst er en meningsskapende aktivitet som kan deles. Langt fra alle forstår kunstens rolle og funksjon på denne måten, men gjennom et klart språk og tydelige formulerte tanker inviterer boka både motstandere og tilhengere til diskusjon. «Nabolagshemmeligheter. Kunsten som byprosess» henvender seg både til et generelt publikum og til mennesker som har et faglig forhold til kunst, den didaktiske måten stoffet presenteres på gjør boka til ypperlig pensumlitteratur for kommende kunst- og kuratorstudenter. Og her er massevis av erfaring å bygge videre på for dem som selv har lyst til å ta opp hansken og sette i gang nye relasjonelle prosesser i offentlige rom.