Med en skildring av de forvirrende og følsomme tenårene, føyer serieskaper og bokdebutant Hanna Gustavsson seg inn i en lang tradisjon med tegneserieromanen “Nattbarn”. Det er lett å nikke gjenkjennende til fjortisen Ingrid som synes foreldrene er teite og aller helst bare vil sitte på rommet for seg selv.

Det har kommet mange talentfulle serieskapere ut av miljøet rundt svenske Ordfront og Galago de siste 15 årene, og overraskende mange av dem er kvinner. Ja, for enten man vil innrømme det eller ei, både det å lese og skape tegneserier er fortsatt en nisje hvor flertallet er gutter og menn. Suksessen som både Lene Ask, Inga Sætre og Mette Hellenes har hatt her til lands de siste årene er ikke alene nok til å endre på det. Over nabogrensa popper det derimot stadig opp nye talenter, og Hanna Gustavsson er én av dem.

I “Nattbarn” møter vi fjorten år gamle Ingrid som bor alene sammen med mamma´n sin og går på ungdomsskolen. Hun har fett hår og tannregulering, få venner og bruker store deler av fritida sittende på rommet med datamaskinen. Der opppsøker hun chatterom på jakt etter likesinnede, irriterer seg over mamma´n og den nye kjæresten hennes Bosse, sniktitter på pornofilmer med hånda i underbuksa og spiser godteri. En ganske så vanlig fjortis, med andre ord.

Ingrid føler seg utenfor og annerledes, og svever rundt i bobla av en oppfatning om at det er ingen der ute som tenker som henne, som liker det samme som henne eller forstår hva som foregår i hodet hennes. Typisk for tenårene, helt klart, og noe mange kan kjenne seg igjen i. “Spinnet” på historien kommer når Ingrid sammen med resten av klassen stiller opp til skolefotografering, og den unge, mannlige fotografen Stefan gir Ingrid litt mer oppmerksomhet enn han kanskje burde. Smilte han til meg? Liker han meg? tenker hun, og blir smigret – selvfølgelig. De oppdager en felles interesse for AC/DC og hardrock, og i Stefan finner Ingrid en kul voksenperson som ser henne for den hun er – tror hun i hverfall.

Hanna Gustavssons svart-hvite tegninger er ikke nybrottsarbe´ akkurat, men hun får til et brukbart resultat med “Nattbarn”. Hun skifter stødig mellom forskjellige perspektiver, selv om det aldri er noen tvil om hvem som har fortellerstemmen og hvem hun vil at leseren skal sympatisere med. Fortellingen går i en rett kronologisk linje, bare avbrutt av enkelte drømmesekvenser som skal illustrere Ingrids tanker. Det skjer ikke så mye i handlingen, men det gjør det kanskje heller ikke et et helt runtinepreget fjortisliv? Hvorfor Gustavsson har tegnet hovedkarakteren sin med en gigantisk, uproporsjonal nese blir man aldri klok på, og det sier vel litt når det er nesa og ikke selve historien som sitter igjen i hukommelsen etter endt lesning. “Nattbarn” er ikke dårlig, bare litt traust og lite engasjerende.

Den boka!