Bagasjen var ferdig til å bli båret i land og lugaren i orden. Nå sto han på øvre dekk like under broen og så på flyvefiskene som spratt ut av den grønne dønningen i Den arabiske bukt, sølvglimt som forsvant igjen i glitrende skum. Han var en høy, vakker kar med rette skuldrer som hans skredder i Hannover Street ikke var nødt til å hjelpe på med vatt. Klærne hvisket diskret "London", men en skjønte straks at han var amerikaner. Det var noe i de blå øynene og haken, men enda mer en svulmende krumming av leppene og små linjer omkring øynene som røpet ham. Ansiktet sa han hørte til et folk av spillere, av uvørne mennesker, et folk som også kunne le. Han var amerikaneren som gikk selvrådig sin vei frem, han kunne være farlig på mange måter, kanskje mer for seg selv enn for andre.