Har nettopp avsluttet denne lille perlen av en bok, som er på bare 112 sider. Det er med andre ord en kortroman, eller kanskje heller en langnovelle, den tyske forfatteren Birgit Vanderbeke har skrevet. De 112 sidene er til gjengjeld tettskrevne, uten kapitler og nesten uten avsnitt.
Rammen om fortellingen er, som det framgår av tittelen, en blåskjellmiddag, eller rettere sagt, forberedelsene til en, og utspiller seg i løpet av én kveld. Boken handler i videre forstand om en familie på fire, mor og far, en sønn og en datter. Fortellerstemmen er datterens og historien avdekkes gradvis, lag etter lag, litt som å skrelle en løk.
Det er en svært lavmælt bok, skrevet i et knapt, presist og repeterende språk, noe som kler den svært godt. Det er et intenst driv i historien, den har vidd, men også en krypende, uhyggelig undertone. Hun skrev den visstnok ferdig i 1989, før Berlinmurens fall. Familien i historien er østtyskere, men har flyktet til Vest-Tyskland, noe fortellingen, og historien, preges av.Vanderbeke er en forfatter som lar leseren tenke selv, noe i hvert fall jeg setter stor pris på.

Boken er Vanderbekes debut og kom på tysk i 1990, på engelsk først i 2013. Hun har senere skrevet en rekke bøker, men ingen av dem er, så vidt jeg har klart å finne ut, oversatt til engelsk.

En sterk femmer på terningen fra meg.