Mot en verden av lys

For den som elsker
er årstidene åpne dører
og du skal gå inn

Og alt du elsker
skal gro av deg
hvis du har tid og tør
elske alt som gror i deg

For du er den
som elsker og blir elsket
den som sår og blir sådd
Mot en verden av lys
er ditt liv: Både kimen og mørket

Ditt fravær er en nærhet

Ditt fravær er en nærhet
jeg alltid frykter og aldri kan unnfly
Aldri glemme. Din død var
en hemmelig dør, men døden beholder ingen
hemmelighet: Jeg åpner munnen
og jeg er redd for jeg hører din stemme
Hvor tynt er dødens sprø glass
og virkeligheten som skiller oss her

Månen vender seg bort fra alt sovende
Men jeg våkner, til døden såret
av dens lys - redd for å åpne øynene
i denne kiste av måneskinn
Som om du på den andre siden av døden
ennu ser meg med brustne øyne

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter,slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe
og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

Stjerneregn

Stille kan det dale
nattens tause vann
Sommerregnets svale
hender stryker land

Marker står og dier
av den varme dugg
Stjerneskyer tier
matt med bleke fnugg

Sommernatten segner
Synker sagte ned
Sommerskyer regner
varm og fuktig fred

Slipper regnets vinger
ømt i nattens fang
blanke dråpe-ringer
fylt av lydløs klang

Selv de døde lys-år
sender bleke tegn
Som et utslått natthår
faller sommerregn

Nu er du kun...

Nu er du
kun det store dyre-skjønne blikk
der hvert av mine
kyss har avdekket
lag på lag av opprinnelse
Øyelokkenes lys-klare
vingeslag folder seg
sammen omkring oss
Og sitrende
innesluttet
som stjernebilleder på netthinnen
blir vi hverandre
og styrter
jeg-formørket inn i lysets avgrunner