Ved sirkelens sentrum

Lengst ute i periferien
befant vi oss
en gang alle
med drømmen fra dunkle decennnier
om å nå frem
til livets eget sentrum.

Der ute,
når vi befant oss
ved de motsatte utgangs-punkter
forekom avstanden - oss imellom -
uoverkommelig lang,
så et møte syntes umulig.

Men ubrytelig - streng og vid
er livets sirkel tegnet
og langt sterkere enn vi selv
er makten som leder oss
langs vår egen radius
fram imot sirkelens sentrum.

Alle er vi ensomme
der ute i periferien -
famlende og uvisse
om vår radius' endepunkt -
aner bare glimtvis hånden,
som står hevet - høyt over Altet -
og som en gang dreiet
livets store sirkel.

Men med store forundring
og uventet glede
oppdager vi det usannsynlige:
På vei mot målet
nærmer vi oss hverandre -
for der fremme -
ved sirkelens sentrum
finns intet mer som skiller.

Å våkne på ny

Å våkne en jordisk morgen
mer herlig enn noensinne -
da glemt er all kveldens tretthet,
begravet hvert sårbart minne.

Å våkne på ny så styrket,
som aldri du byrder kjente
og vite at selv det tyngste
var renselsens ild som brente -

som førte deg ned i dypet
til sjelslivets dunkle sjakter -
men nå leder opp mot dagen
til møte med livets makter.

Å våkne på ny en morgen
og vite en gjerning kaller -
blir - selv om den synes liten -
som vandring i høye haller.

En morgen - skal dine hender
bli liggende stive, stille -
det haster i glitrende morgen
for deg, som en gjerning ville.

Av denne verden

Ensomheten
i en hunds øyne
er av denne verden -
slik tenkte jeg
også noen ganger -
om menneskets ensomhet
men jeg tok feil.

Uttrykket i en hunds øyne
overfor sin herre -
er fra en høy verden
av grenseløs tillit -
liksom et menneskes kjærlighet,
når den bærer sitt sanne,
sitt rette navn.

Ensomheten
i en hunds øyne
er en taus appell
til mennesket i oss alle -
om hjertens-godhet
og barmhjertighet
med alt levende og skjønt
som er skapt -

ja - dobbelt mer
med det ufullkomne -
det som ikke ennå
er nådd frem til modning - -
nei, ensomheten
i en hunds øyne,
som i menneskets,
er visselig ikke
av denne verden.

Oppbrudd

Endelig har vi lagt
noe ubrukelig bak oss -
adskillig rekvisita
som hindret
vår frie gang.

Altfor lenge har vi prøvd
å føle oss hjemme
i surret av fraser
og tomt bulder
uten mening -

Nå står vi ved det store
oppbrudd
fra alt som hastig
ble forvandlet
til uvesentlige ting -

Våre hoder er løftet
i stille forventning
overfor det egentlige -
som nå skal måte
ved veis ende.

Vi nevner ennå
ingen navn -
vi lenges utenom
det forslitte
til det usigelige -

Vi har lagt noe
ubrukelig fra oss -
og nye syneer
dirrer allerede nå
bak våre øyenglober.

Dagdrøm

Kunne vi forenkles
uten å bli primitive barbarer,
forenkles inn til det sublime -
som musikk fra det fjerne -
i en stille nattetime -
synker inn i et menneske-øre.

Kunne det bli kontakt
mellom det ubeskrivelige
og det sterkt virkelige -
ville sannheten stå enkelt naken
og dens egen storhet - etter hvert
beseire oss alle.

Kunne vi bli så enkle
at vi ble sannheten verdige -
ville livsdagens mange tjenester
kunne bli som dype kilder
av forfriskende vann
og tindrende skaperglede.

Om diss stadig sildret
i vårt indre -
skulle vel ingen av dem vi møtte
noensinne -
behøve å tørste
seg helt til døde. -