For ei bok! Les den!!

I det kriserammede og midlertidig kuppede Sovjetunionen i 1991, reiste tre dyktige nordmenn rundt i landet for å intervjue og dokumentere kvinnelige tidsvitner. - Om deres situasjon i Sovjetunionen på nettopp dette tidspunktet, under forskjellige tidligere kriser og styrer, og hvordan de seneste årenes endring med glasnost og perestrojka har påvirket situasjonen deres.

Skildringene som forfatterne selv kommer med er oppmerksomme og sigende, og de er nok til å bringe frem store øyne, bekymringsrynker eller tårer i mine øyne. Ofte. Bildene har så mye nærhet og menneskelighet i seg at jeg kan stirre på dem i lange tider mens jeg føler meg både brydd og fascinert. Hvert kapittel er kort og velskrevet og illustrert med et godt fotografi, og dermed er det lett å lese et kapittel i ny og ned, men jeg klarte ikke å legge boka fra meg før den var utlest! Kvinnenes historier er det aller sterkeste med boka. De handler blant annet om kjærlighet og prostitusjon, fødsler og aborter, kjønnsroller og arbeidsliv, arbeidsleirer og kollektivbruk, livet på tundraen og i Moskva, skistjerner og hjemløse, og de fortelles av kvinner fra 9 til over 90 år av alle varianter.

Det er grusomt å tenke på hvor forskjellig menneskers liv kan bli, alt etter hvor i verden de er født, hvilken tidsperiode de lever i, deres egne valg og tilfeldigheter. Disse historiene er så viktige å få frem for å huske på hva som har foregått (og fremdeles foregår) andre steder i verden! Og for å se hvor heldige vi er her i Norge! Jeg får en sår følelse når jeg tenker på f.eks. Larisas historie som har mistet sine beste år, den store kjærligheten, all familie, helsa og all mening og håp med livet fordi hun ble sendt i i fryktelige arbeidsleirer. Tenk hvor mange som har en lignende historie, men som tappert lever med sorgen og sårene. Hadde ikke nettopp disse tre forfatterne funnet Larisa, så hadde sannsynligvis hennes og de andre kvinnenes historie fra de arbeidsleirene gått tapt. Alle historiene er like gripende på godt og vondt.