Dette er en historieklassiker, og da ble jeg litt overraska over at særlig den første delen var litt rotete og lite oversiktlig. Det spesielle med denne boka er at det bygger på et spesielt utgangspunkt: På begynnelsen av 1300-tallet var det mange som sympatiserte med kjetterbevegelsen katarene eller albigenserne i Sør-Frankrike, og på et tidspunkt ble alle voksne, alle over 12 år, i den lille landsbyen Montaillou arrestert av Inkvisisjonen i Carcassonne. Alle avhørene ble skrevet ned, og det er disse Ladurie har brukt. De arresterte forteller om alt mellom himmel og jord, om alt de gjør og alt de tenker på, og om hva de tror på. (Spoiler alert: Det går ikke alltid så bra for dem.) Og disse avhørene har Ladurie brukt for alt de er verdt, men det tar det ganske lang tid før han forklarer dette ordentlig.

Ladurie kunne trengt en streng redaktør med sans for struktur i historiefortellingen. For det å fortelle historier, det å bringe fortidas mennesker nærmere, det kan Ladurie godt. Han har som sagt et spesielt godt utgangspunkt, men det er det han gjør ut av dette materialet som gjør boka til en klassiker. For som han selv sier om en mann som opptrer som budbringer for de døde sjeler:

..his chief role, like that of the modern historian, was to act as
mouthpiece for the dead.

En ting plager meg litt, dog: Av og til skinner det litt for godt gjennom at Ladurie er en mannlig historiker fra de bedre lag. Han skjønner ikke helt hvordan amming kan ha noe for seg som prevensjonsmiddel, han tror spekeskinkene må henges opp for at ikke katten skal spise på dem (alle som har vært i Hakkebakkeskogen vet at det er stabbursmusa som er synderen) og "folk" (people på engelsk) er det samme som "mann".

They showed an ostentatious, almost exhibitionist, respect for the
crops, vineyards and wives of other people, thus paying homage to the
rights of property

Akkurat...

Fant ikke Kindle-utgaven her, men det er denne Penguin-utgaven, oversatt av Barbara Bray, jeg har lest. Og jeg vil uansett ikke anbefale denne på Kindle - du trenger å bla fram til personregisteret på slutten av boka for ikke å miste oversikten over persongalleriet helt. Montaillou var en liten landsby, men det blir nok av folk å holde styr på allikevel ;-)