At man for eksempel vedkjenner seg sin uvitenhet, står for meg som det sikreste og skjønneste bevis på at man har forstand.

Poesien taler ikke til vår forstand, den besetter og henrykker den.

...Forstanden inntar hos meg en hedersplass, eller den setter i det minste meget inn på å oppnå en sådan. Den lar mine lidenskaper få utfolde seg fritt, både hat og kjærlighet, ja, endog der hvor de er rettet mot meg selv, uten derfor å ta skade ved det. Om den ikke makter å forbedre de øvrige sider ved meg, så lar den seg til gjengjeld heller ikke forverre av dem. Den driver sitt spill for seg selv.
.....For man trenger dog en smule forstand for å innse sin tåpelighet, og vi må rykke i døren før vi kan vite om den er lukket....Påståelighet og urokkelighet er de beste tegn på dumhet....