Vi hadde skrådd over Collets gate og var kommet inn på fortauet som går rundt Sankthanshaugen. Under et stort tre som strakte grenene frem over gjerdet og la tak over fortauet, stanset hun og ble stående og se på meg.
Ingen mennesker var å se, ingen skritt å høre, alt var så stille som om natten sto og ventet.
Hun var dypt alvorlig. Jeg syntes hun så på meg med slikt et underlig blikk - spørrende, granskende, litt urolig - men tillitsfullt også. Jeg så på henne igjen. Jeg visste at jeg selv var svært alvorlig. Av en eller annen grunn syntes jeg det var et høytidelig øyeblikk. Vi ble stående slik en stund. Vi rørte ikke hverandre. Jeg følte meg i en svevende uvirkelig stemning. Jeg husker det for gjennom hodet mitt. Er dette meg?
- Hvorfor ser De sånn på meg? sa jeg tilslutt.
Hun svarte:
- Jeg spør meg selv: Er du den jeg har trodd?
Hun sa du til meg.
Jeg sa:
- Hva har du trodd da?
- Å - bare, at jeg har syns, hver gang jeg har sett deg, at jeg har kjent deg bestandig.
Og så tilføyet hun, som i egne tanker:
- Det var underlig, underlig at jeg skulle møte deg nettopp i kveld...