Å gå fottur - vandre fra sted til sted - blir aldri kjedelig, fordi det stadig er forandring fra det ene dag til den annen. Det ene dalføre er ikke lik det annet, den ene fjelltopp er forskjellig fra den annen, kort sagt det er utallige variasjoner, og nye perspektiver åpner seg etter hvert som en går. Forandringene behøver ikke å være så store, en liten variasjon i landskapsformen er nok til å skape nye inntrykk og ny stemning.

Turen hadde åpnet mine øyne ikke bare for fjellnaturens storslagne skjønnhet, men også for den store nytelse og avveksling det er å ferdes ute i denne vårt lands vakre og forskjelligartede natur. Jeg hadde fått vandrelysten i blodet, en herlighet som jeg heldigvis siden gjennom årene i rikt monn har fått anledning til å tilfredsstille.

Neste dag skulle jeg på posthuset for å spørre etter post, og jeg slå følge med en dansk dame som også hadde samme erinde. Posthuset var i en alminnelig gård. Her kom vi først inn i en kjøkken, hvor det lå en mann og sov i en seng. Da han ble vekket viste det seg å være postmesteren, og på spørsmål om post svarte han, idet han rolig ble liggende: Dere får sjå etter kamerset sjøl. Han er vist syg, sa den danske. Å nei, setesdøler er ikke syke, han hviler middag, og da må en setesdøl ikke forstyrres selv om han er postmester, sa jeg.
Inne i kammerset lå all posten - kort, brever og aviser - spredt ut over golvet, mens tre-fire småbarn forlystet seg med å bygge kirke av brevkortene. Det ble beklageligvis stor sorg i barneflokken, og det var ikke uten protest fra de små kirkebyggere, at jeg etter noen søken fant mitt brevkort som pilar i undereasjen, og måtte la kirken falle i grus. - Det var skam det mest grinaktige posthus jeg har sett, sa den danske.

Etter hvert har jeg da gjort den erfaring at fiskere og fotturister ikke passer sammen. Å være begge deler tror jeg er vanskelig, enten får en dyrke den ene eller den annen av disse hobbyer.

Været klarnet mer og mer og ut på kvelden ble det det fineste måneskinn en kunne ønske seg, og så fikk jeg en innskytelse: En slik anledning kommer kanskje ikke igjen, hvorfor ikke ta en tur på Hettas topp [Snøhetta på Rondane, fra Reinheim] i måneskinn? Jeg satte skiene igjen og tok fatt på oppstigningen, som ble temmelig drøy. Sneen var blåst hard og det var mange steder glatt og iset [...] Men hvilket fantastisk syn fikk jeg ikke fra toppen ved varden? Med Hettas skarpe takkete rygg som stiger opp fra det dype krater foran og med månelyset som spilte på de blanke isflater ned over skråningen, og andre steder kastet svarte slagskygger bortover fra toppene, samtidig med at drivende skyer jaget over østhimlen mens det mot vest var bekk svart av uværet som trakk opp, - hadde det hele noe uvirkelig og trollsk over seg, et av de eiendommeligste naturscenerier jeg har opplevd.