Ja, Aleksej, livet er vevd slik. Og det var en blind kone som vevde det, hvordan skal vi da skjelne møsteret!

I de uendelige lange hverdagene er sorgen en fest, er brannen en atspredelse. Selv et arr pynter opp i et tomt ansikt.

Når jeg tenker tilbake på disse blytunge, usle grusomheter som fylte det ville livet i Russland, hender det at jeg spør meg selv: lønner det seg å snakke om det? Og med fornyet visshet svarer jeg: jo, det lønner seg. Det er en seiglivet, ussel sannhet, den er ikke krepert den dag i dag. Det er den sannheten som vi må kjenne helt til roten, for å rive den ut med roten, av hukommelen, av menneskets sjel, av hele vårt tunge, skammelige liv.

(Skrevet i 1914, men dessverre like aktuelt i 2014)

Men Gud er visere enn oss alle sammen, han behøver bare å smile, og så står selv det klokeste menneske og blunker som en idiot.