Musikken kan gjennomlyse en person fullstendig, og den er også hans siste håp og siste tilflukt. Og selv den halvgale Stalin, et udyr og en slakter, følte instinktivt det om musikken. Det er derfor han fryktet og hatet den.

I et land der herskeren er fullstendig enerådende over menneskenes skjebne, kunne Stalin tilføye Sjostakovitsj alvorlige lidelser og offentlige ydmykelser; og samtidig belønnet han komponisten med de fineste titler og utmerkelser.

Stalin, som hadde en uvanlig sterk tiltro til kunstens propagandistiske potensiale, interesserte seg i særlig grad for filmmediet. Han så at sovjetiske filmer hadde en sterk emosjonell effekt, ikke minst på grunn av Sjostakovitsj' musikk. Så hans filmmusikk vant Stalins anerkjennelse. For Sjostakovitsj var det å skrive filmmusikk å «gi keiseren hva keiseren er»; det så ut til å være en effektiv og relativt harmløs måte å holde seg i live og få arbeidet med sin egen musikk på.

Selvfølgelig visste alle mennesker en gang for alle at Stalin var den største av de store og den viseste blant vise, men han bannlyste for sikkerhets skyld Shakespeare likevel.

Den som begår selvmord, handler som et barn som er skremt av livet.
I mitt ulykkelige liv har det vært mange sørgelige begivenheter, men det har vært tider der farene har hopet seg opp, der de har vært særlig påtagelige, og da har frykten økt utover det normale. I den perioden vi snakker om nå, var jeg nær ved å begå selvmord. Farene truet fra alle kanter, og jeg så ingen annen utvei.
Jeg var fullstendig i fryktens klør. Jeg var ikke lenger herre over mitt eget liv, min fortid var strøket ut, arbeidet mitt, evnene mine viste seg å være verdiløse for alle mennesker. Fremtiden så ikke mindre dyster ut. Jeg tenkte på denne muligheten som en befrielse.