Den første boken jeg leste som var skrevet av John Gray var ”Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus”. Den falt ganske godt i smak og gav meg bedre kjennskap til forskjellene i hvordan kvinner og menn tenker. Siden den norske tittelen gav inntrykk av at denne boken var en videreføring av overnevnte bok så fanget den også interessen min, men jeg oppdaget fort at den innholdt veldig lite ”Mars og Venus”. Når det er sagt så er den positive barneoppdragelsen som Gray fremhever et spennende felt å begi seg ut på, og etter å ha testet ut noen av metodene så ser det ut som om det til en viss grad er noe i det. Boken har mye nyttig man kan ta med seg som forelder, men som pedagog klarer jeg allikevel ikke sluke alt forfatteren kommer med, selv om jeg kan si meg enig i en god del, ja, mange av elementene finnes allerede skrevet om i andre nyttige oppdragelsesbøker.
Innimellom ønsket jeg forskningsmessig belegg rundt det han skriver, men boken innholder verken kildehenvisninger eller henvisning til eventuell forskning rundt metoden han fremmer. Det virker også ofte som om det er forfatteren selv som kommer med sine erfaringer og meninger på en reklamerende måte. Jeg regner med og vet at en del av det finnes det forskningsmessig belegg på, men på andre områder igjen hadde jeg trengt litt mer kjøtt på beina. Jeg synes også boken var litt for lang og gjentakende og kunne godt ha vært kortet ned med nærmere 150 sider.

Områder jeg savnet et mer forskningsmessig belegg på er niårsfasen han stadig referer til som en grense hvor man ikke skal gjøre det og det med barna, eller si det og det, eller oppføre seg sånn og sånn osv. Videre påpeker han at alle barn alltid gjør sitt beste og at de alltid ønsker å samarbeide med foreldrene, og når de ikke gjør det så kan det virke som det alltid er foreldrenes feil. Her synes jeg forskning hadde vært en god ting. Ja, det trenger ikke være helt feil at barn prøver å gjøre sitt beste og at de ønsker å samarbeide og at det kan være foreldrenes feil når de ikke gjør det, men er det slik alltid? Neppe. Da tenker jeg at man frarøver man barna noe av sin frie vilje, man overser egoismen som har blitt en del av barnets natur og setter heller all skyld på foreldrene hvis ting går galt. Med dette så mener jeg ikke at småbarn skal ta ansvaret for sine feil. Ja, boken har rett i at vi kan gjøre mye riktig for å få barna våre til å samarbeide og yte sitt beste, men det betyr ikke at de alltid gjør det selv om vi hadde gjort alt riktig.

En annen ting forfatteren påpeker er at barn ikke trenger valgmuligheter før de er ni år. Nå kommer det ikke helt klart fram hva han mener med valgmuligheter, men som pedagog vet jeg at yngre barn har godt av noen valgmuligheter innimellom, bare de ikke får altfor mange ting å velge mellom og ting som kun bør være den voksnes ansvar og valg å ta. Jeg er også ganske uenig i det boken snakker om rundt det å avlede barn når de begynner å gråte eller har skriketokter. Hvor ble det av å ta barnas følelser på alvor? Selv om dette skrives i sammenheng med lettpåvirkelige barn, så bør de også få anerkjent følelsene sine og bli tatt på alvor. Det kan hende jeg kan ha misforstått noe av det han skriver om akkurat det, siden han også skriver mye riktig om det å ta barnas følelser på alvor.

Selv om det er en del å påpeke i denne boken, så er faktisk mesteparten nyttig å ha med seg i ”oppdragelseskofferten” sin, og jeg likte spesielt måten man på en god måte kan kommandere barn på slik at de gjør det du gir dem beskjed om. Det har vært en slags ”magic bullett” under lesingen. Videre fremhever John Gray viktigheten av å ikke til stadighet kritisere barna sine og påpeke alle feil de gjør, noe som vil kunne gå på selvfølelsen løs, men la barn være barn og vær en god samarbeidspartner med dem og ikke glem å vise dem at du virkelig setter pris på dem ved å bl.a. fremme deres positive sider.