Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En slekt bestående av særegne personligheter ...
Det er bisettelse, og perspektivet veksler mellom Gudny som er død og Carla, ett av barnebarna til Gudny og Gudnys favoritt, som filosoferer over bestemorens liv og hennes mange etterkommere.Det ikke mange vet om den avdøde, er at Gudny ikke likte sine egne barn noe særlig, og en av årsakene er at hun selv kom fra et uelsket hjem.
Toril Brekke er ingen ukjent forfatter for meg, men jeg har bare aldri lest noe av henne før, men nå fikk jeg sjansen. Har blitt flinkere til å lese norsk litteratur i det siste. Jeg liker både utenlandsk og norsk litteratur like godt (ja takk, begge deler), men har blitt mye flinkere til å lese norsk litteratur nå enn før. Før i tiden gikk det mest i engelske bøker, så det skader ikke å lese noe av norske forfattere også en gang i blant. Jeg liker tross alt variasjon.
Dette er en fin bok på mange måter. Om etterkommere som går gjennom vonde, triste, sårbare, men også små gleder gjennom livene. Men jeg skulle ønske at Toril Brekke skrev på en mer fortellende måte istedet for en slags oppsummering. Med en "fortellende" skrivemåte er jeg sikker på at boka ville ha fått både mer dybde og sjel. Men når alt blir på en måte "oppsummert" blir det fort glemt for leseren etterpå. Jeg husker boka selvsagt ennå, men det jeg mener er at boka ville ha vært mer hjemsøkende og blitt et tydeligere minne hvis den ble skrevet på en mer fortelleraktig stil. Oppsummeringer blir jo fort kjedelig og fargeløst, i hvert fall for min del.
Men forfatteren skal ha ros for å bygge opp levende og troverdige karakterer som er litt "skrudde" på sin måte. Om generasjoner som er litt utenom det vanlige. Man får nesten lyst til å treffe noen av disse karakterene i virkeligheten for noen av dem har svært fargerike personligheter. Fine særegenheter.
Dette blir en kort anmeldelse fra min side i redsel for å røpe noe om boka. Siden boka er oppramsende fortalt, er det lett å si for mye og jeg vil ikke ta spenningen bort fra andre. Og håper det er forståelig. Dette er vel en av de tynneste anmeldelsene jeg noen gang jeg har skrevet, men som sagt, dette er en bok som er vanskelig å si noe om uten å røpe for mye. Det er det som er greia.
Marmor er en fin, småsær og sprø oppvekstroman som blander fortid med nåtid. Det er en fin og rar bok å få med seg, men dessverre ble den ikke minnerik. Jeg hadde forventet meg noe mer, men vet bare ikke hva.
En godt start, men etterhvert mistet jeg "kjemien" med romanen. Mer om leseopplevelse i dette blogginnlegget
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket