Din siste selvhjelpsbok - eller bare hjelpeløshet?

'The Last Self-Help Book', lyder undertitelen.

Din siste fordi den kunne løse alle flokene, eller
hjalp den deg å oppdage at du ikke kunne hjelpes mer
heretter? Hak av begge svar?

Meningsytere på andre boklesende fora har ment i
diverse retninger. Depressiv? Paradoksalt håp?
Uforståelig? Altfor avslørende? Noe klovnete?

Krysse av alle?

Du kan få evaluert deg til gagns.

Men er det ikke flott at det finnes et spørreskjema
som tydelig bryr seg om deg?
enda om tonen kan virke noe tøff, småkynisk.

Klovnen skal jo ha en unik over- og innfallsvinkel
på terapeutisk trøst, antar noen --
har han ikke et hjerte på seg, et sted?
Eller blir det overtro,
helteindustri og sånn?

Vanlig journalist-industriell likegyldighet er nok
ikke dette opuset. Nyhetsverdi, allerede i det?

Hvor sterkt ligner vi på klovnene, vi rolletro travere
og rottehjulmannskap?

Mer flokete oppfatninger