Londonreglene
av Mick Herron (forfatter), Inge Ulrik Gundersen (oversetter) og Espen Sandvik (oppleser).
Aschehoug 2023 Lydfil
Kjøp boken hos
Omtale fra forlaget
Londonreglene er ikke skrevet ned, men alle kjenner til den første: Redd ditt eget skinn. For agentene i Slough House er dette enklere sagt enn gjort. Problemene deres tårner seg som vanlig opp: undertrykt sorg, diverse avhengigheter, den gnagende mistanken om at deres nyeste kollega er en psykopat. Dessuten prøver noen å drepe Roddy Ho. Men når Storbritannia rystes av en rekke tilsynelatende usammenhengende terrorangrep, må de sammen finne tilbake til sin største styrke: å gjøre en vanskelig situasjon mye, mye verre. Heldigvis kjenner Jackson Lamb reglene til punkt å prikke. De kommer jo ikke til å bryte seg selv. «Enda bedre enn tv-serien. Den suverent lekne ironiske tonen, selv oversatt til norsk språkdrakt, gjør leseopplevelsene unike.» Ole Jacob Hoel, Adressa (Terningkast 5)
Bokdetaljer
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2023
Format Lydfil
ISBN13 9788203450044
EAN 9788203450044
Serie Slough House (5)
Genre Agenter og spioner Thrillere
Språk Bokmål
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
0 6 3 1 0 0Diskusjoner om boka
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSitater fra dette verket
siljehusmor siterer Londonreglene av Mick Herron (side 221)
14:58, 11. september 2023 Ingen har det som favoritt.
«Men takk for mansplainingen, Cartwright,» sa Lamb. Han så på Louisa. «Mansplaining er når en mann forteller en kvinne noe hun allerede vet, på en nedlatende måte,» sa han, sakte og tydelig.
«Takk.»
«Vil du jeg skal gjenta det?»
«Nei, det går bra.»
«Glimrende.»
siljehusmor siterer Londonreglene av Mick Herron (side 147)
14:59, 11. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Og det var hovedgrunnen til at Catherine burde være engstelig: Lamb hadde kidnappet Sjefsbikkja og sendt hestene ut på et sinnssykt ærend som, hvis det skulle vise seg å ikke være så sinnssykt likevel, krevde sytten ganger så mange agenter og mye mer ressurser, hvis de ikke skulle gjøre vondt verre. Noe som var deres spesialområde, som noen hadde påpekt. Så hvorfor føltes dert hele bare som en vanlig dag på kontoret? Hun måtte ha vært her for lenge.
siljehusmor siterer Londonreglene av Mick Herron (side 147)
15:00, 11. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Det var når bomben sluttet å tikke at man burde bli redd.
siljehusmor siterer Londonreglene av Mick Herron (side 15)
11:35, 19. september 2023* Ingen har det som favoritt.
Etter en rask tur innom de to kontorene i denne etasjen – pregløse rom med farger man bare finner på eldgamle fargekart, der sidene er så blasse at alt har blitt nyanser av gult og grått – og en stor bue utenom den mørke flekken under radiatoren, der det har vært en eller annen rustfarget lekkasje, er det tilbake i trappa, som er så gammel og vaklevoren at morgengryet er det eneste som kan bruke den uten å lage lyd – det vil si bortsett fra Jackson Lamb, som når han føler for det kan bevege seg gjennom Slough House like lydløst som et spøkelse, om enn noe mer korpulent. Andre ganger foretrekker Jackson den direkte tilnærmingen, og gyver løs på trappa så det høres ut som en dritings bjørn med en trillebår full av tomme ølbokser.
Men morgengryet kommer til de to siste kontorene mer som et vaktsomt spøkelse enn en full bjørn, og det ser liten forskjell på dem og de i etasjen over, kanskje bortsett fra litt ruglete maling på veggen bak det ene skrivebordet, som om den har blitt malt før den ble ordentlig rengjort, pluss noen klumper som henger igjen på gipsen: best å ikke dvele ved hva det kan være. Ellers har dette kontoret det samme preget av frustrerte ambisjoner som de andre, og for en som er så sensitiv som det lettbeinte morgengryet, rommer det også et minne om vold, og kanskje en anelse om at det vil bli mer. Men morgengryet vet at anelser kan forsvinne som dugg for solen – morgengryet kan alt om dugg – og det dveler ikke et sekund ved muligheten for det. Det går videre, ned den siste trappa, og glir utrolig nok gjennom bakdøra uten å ty til det dyttet som vanligvis må til, for døra er beryktet for sin motvilje mot vanlig bruk. I den fuktige, lille bakgården til Slough House tar morgengryet en pause – klar over at dets tid nesten er ute – og nyter den siste, kjølige stunden.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Bokelskere som følger boka
21 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
