Disse bøkene er dessverre ikke det samme som før. Savner spenningen ...

Etter et dramatisk møte med en bjørn, overlever Victor så vidt når Kajsa kommer til unnsetning. Hun er nemlig god til å skyte. De har kjent hverandre siden barndommen, og har ofte kranglet og ertet hverandre, men etter denne ulykken, får de plutselig varme følelser for hverandre, men vil Victor overleve med tanke på hvor hardt skadet han er. Samtidig får Kajsa en gammel "venn", Knut, på besøk på gården. De var uvenner før i tiden, men bestemmer seg for å være venner og han får jobbe på gården hennes igjen, men har han gode hensikter?

Nå er det en god stund siden jeg har lest Fossefall igjen og det beklager jeg, men av og til hoper det seg opp med bøker og jeg prøver å prioritere bøkene mine så godt jeg kan, selv om jeg ikke alltid lykkes med det, så noen blir dessverre litt utsatt. Det er ikke bestandig kabalen min går opp, men jeg gjør så godt jeg kan.

Når det er sagt, er det både vemodig og litt "masete" å lese Fossefall igjen. Vemodig fordi jeg har bare to bøker igjen av denne serien. En serie jeg har lest helt siden 2009 da den første boka ble utgitt, og litt "masete" fordi de 30-40 første bøkene i denne serien var bedre og mer nyskapende enn det de er nå. Grunnen til at jeg opplever disse siste bøkene som litt "masete" er fordi at mange av hendelsene, følelsene og ikke minst, intrigene, blir mye av det samme som i de tidligere bøkene, mye gjentakelser. Så på den måten er det jo bra at serien har bare noen få bøker igjen, og litt vemodig siden jeg har lest og blitt kjent med mange gode, rare og spennende mennesker i serien, som jeg kommer til å savne i blandt. Alt tar jo slutt en gang. Sånn er livet.

Så dette blir en kort anmeldelse fra min side med tanke på at dette er om en bok som er langt ute i en serie, og det er litt begrenset hva jeg kan skrive for ikke å røpe for mye. Men en ting kan jeg innrømme: dette er vel den lengste serien jeg noen gang har lest. Har nå to bøker igjen av serien å lese, og grugleder meg til det hele er over. Det blir trist og vemodig å ta farvel med denne gjengen som jeg har lest så mye om i mange år, og det blir samtidig godt å bli ferdig med Fossefall siden den ikke har den samme gnisten som før. Syns uansett bøkene var best da Amalie, moren til Kajsa hadde hovedrollen. Av en eller annen grunn liker jeg henne bedre enn Kajsa som nå er i sentrum. Selv om bøkene ikke er det samme som før, må jeg jo se hvordan det går videre og få med meg slutten også, med tanke på at jeg har lest så langt i serien.