Dette halvåret har jeg bestemt meg for å gå inn i Prousts univers for å forsøke å avdekke hvordan dette erindringsprosjektet er kokt opp, hvilke grønsaker og livsfilosofier som er kokt ihop. Dette er noe jeg føler jeg har litt greie på, men det er problemer her også. Mildt sagt er Proust ingen Henry James - det er ingen forskjell mellom forteller (her erindrer) og narrativ - så det er ingenting som kan tviles på i disse bøkene.. Det beror på segselv da det er gravd ut av hans hukommelse. Men likevel: det er en hel del erindreren ikke kan fortelle oss om, så hvordan gjør han det? I Bd. 2 har vi et f.eks. telefonmotivet, og i Bd. 1 til Bd. 2 en veldig overgang. Det viktigste i prosjektet vil nok være Mimesisbegrepet hos Gadamer og Walter Benjamin, symboler/ledetråder, nærlesning, hermeneutikk både i metode og som filosofi, Gadamers kunstfilosofi (kunst som sannhet for forholdet menneske og ting), hukommelse og mennesket som lingvistisk konstituert "objekt", som "navngiver", og forskjellige teoretikeres lesninger av Proust. Først og fremst står selvsagt egen lesing av På Sporet av Den Tapte Tid. Det sies at den som analyserer og ser blindt forbi debattene er naiv, men den som beror kun på debatter er overflødig.

Listen er ikke ferdig og jeg tar gjerne mot tips. Det er morsomt å være filosofistudent.

I Lidenskapens vinger fra 1987, regissert av Wim Wenders, er det en englemetafor. Denne engelen har hentet sitt stoff fra Paul Klees Angelus Novus som Walter Benjamin bruker i sin ninth thesis of history (The Concept of History). Wim Wenders sa at han hovedsaklig hentet inspirasjon derfra, og hos poeten Rainer Maria Rilke, 'Critiqueren'/filosofen Walter Benjamin og fra sine turer i Berlin. Han fant også noe i ei låt av The Cure som jeg har glemt å spore opp. Han hørte denne i bilradioen omkring 1985-6 om jeg regner rett, men jeg tror ikke den fungerte som noe mer enn en kickstart.

Walter Benjamin og Hans-Georg Gadamer, som jeg har med her, er ikke simpelt hen tørre filosofer. De regnes som to av 1900tallets største litteraturkritikerne, og de individuelle essays er tilgjengelige også for de som ikke har en særinteresse.

Paul Klee er en av modernismens fremste malere og Rainer Maria Rilke har funnet hjertet til mange, mange lesere særlig de siste åra. Han, kanskje litt etter Hölderlin, Goethe med flere, regnes som en av Tysklands største poeter.

Wim Wenders kårer jeg personlig til Tysklands andre største regissør etter Werner Herzog. Siden jeg skriver dette innlegget tar jeg meg slike friheter.

For å forstå film er det ikke nødvendig å lese noe som helst. Dette har vært et mer faglitterært prosjekt, og det har derfor vært nødvendig å støtte opp påstander.

Først nå som statene blir gjennomsiktige med Wikileaks kan denne bortgjemte filosofien bli gjennomsiktig for folket også. Dette er prosjekt innenfor (filosofisk) estetikk. Nå vet man det.