Vi trenger bare moral i mangel på kjærlighet, la oss gjenta det; og det er derfor vi har et så sterkt behov for moral!

Og samtidig må vi elske kjærligheten? Ja visst, men vi elsker den jo (ettersom vi i det minste elsker å bli elsket). Moralen kan ikke utrette noen ting for den som ikke elsker den. Uten kjærlighet til kjærligheten er vi fortapt, og dette er kanskje den virkelige definisjonen av helvete, og da mener jeg fordømmelsen, fortapelsen her og nå. Vi må enten elske kjærligheten eller ikke elske noen ting, enten elske kjærligheten eller være fortapt. Hvilken tvang ville det ellers finnes? Hvilken moral? Hvilken etikk? Hva ville gjenstå av dydene våre uten kjærligheten? Og hva ville de være verd dersom vi ikke elsket dem?

Å være forelsket er å elske den andre for sitt eget godes skyld.

Aristofanes forteller oss nøyaktig det vi vil tro om kjærligheten (dette er kjærligheten slik vi drømmer om den, kjærligheten som er tilfredsstilt og tilfredsstiller: den lykkelige lidenskap). Sokrates forteller derimot om kjærligheten slik den er, opptatt av savnet, det ufullstendige og elendige, og på den måten sender den oss ut i elendigheten eller religionen.

Hvis kjærligheten er savn, går dens logikk ut på å strebe stadig mer etter det den savner, etter det den savner mer og mer, etter det den savner absolutt, som er Det gode (som Det skjønne bare er et blendende uttrykk for), som transcendensen, som er Gud, og på å oppheve seg selv i det, endelig mett, endelig beroliget, endelig død og lykkelig! Er det fremdeles kjærlighet hvis den ikke savner noe? Jeg vet ikke. Platon ville kanskje si at i så fall er det bare skjønnhet igjen, slik Plotin sier at det bare er Den ene igjen, slik mystikerne sier at det bare er Gud igjen...Men hvis Gud ikke er kjærlighet, hva er da vitsen ved Gud? Og hva skulle Gud kunne savne?