I Lidenskapens vinger fra 1987, regissert av Wim Wenders, er det en englemetafor. Denne engelen har hentet sitt stoff fra Paul Klees Angelus Novus som Walter Benjamin bruker i sin ninth thesis of history (The Concept of History). Wim Wenders sa at han hovedsaklig hentet inspirasjon derfra, og hos poeten Rainer Maria Rilke, 'Critiqueren'/filosofen Walter Benjamin og fra sine turer i Berlin. Han fant også noe i ei låt av The Cure som jeg har glemt å spore opp. Han hørte denne i bilradioen omkring 1985-6 om jeg regner rett, men jeg tror ikke den fungerte som noe mer enn en kickstart.

Walter Benjamin og Hans-Georg Gadamer, som jeg har med her, er ikke simpelt hen tørre filosofer. De regnes som to av 1900tallets største litteraturkritikerne, og de individuelle essays er tilgjengelige også for de som ikke har en særinteresse.

Paul Klee er en av modernismens fremste malere og Rainer Maria Rilke har funnet hjertet til mange, mange lesere særlig de siste åra. Han, kanskje litt etter Hölderlin, Goethe med flere, regnes som en av Tysklands største poeter.

Wim Wenders kårer jeg personlig til Tysklands andre største regissør etter Werner Herzog. Siden jeg skriver dette innlegget tar jeg meg slike friheter.

For å forstå film er det ikke nødvendig å lese noe som helst. Dette har vært et mer faglitterært prosjekt, og det har derfor vært nødvendig å støtte opp påstander.

Først nå som statene blir gjennomsiktige med Wikileaks kan denne bortgjemte filosofien bli gjennomsiktig for folket også. Dette er prosjekt innenfor (filosofisk) estetikk. Nå vet man det.