Dette var helt grei kommunistlitteratur om Albania. Drøftingene og mye av boka er ganske langdryge og kunnen nok vært mer kortfattet. Alle drøftingene om ideologi og hva som er den ekte ideologien, er også noe typisk for denne typen bøker. Det sagt var det et artig innblikk i en tid og virkelighet som ellers er ganske fjern fra vår.

I hovedsak kritiserer forfatteren at Enver Hoxha ikke hadde noe indre logikk i det han drev med, og at mange av utsagnene var motstridene. Den ene dager sier han noe, den andre dagen noe annet. Forfatteren støtter heller ikke Hoxhas brudd med Kina. Dette er jo i ettertid ganske enkelt å forstå.

De skriver om den norske delegasjonens besøk til kongress i Albania. Her var det tydelig at Hoxha var hevdet over kommunismen, og det var lite solidaritet med andre lands kommunistpartier, foruten at de var inviterte. For eksempel nevner de at all litteratur av Mao var borte fra bokhandlerne, selv om han døde for kort tid siden. I tillegg, da de forskjellige internasjonale innleggene på kongressen fikk applaus, var det alltid veldig mye applaus supplert med slagord som gikk på hvor bra det albanske kommunistpartiet var. Det hang ikke helt sammen.

Boka har på slutten et avsnitt skrevet av Pål Steigan, og en oversettelse av et brev fra Kina til Albania. Brevet er kanskje det meste interessante i boken.