Turen inn fjorden til Murmansk ble en interessant opplevelse. Rart å tenke på at her hadde alle konvoiene gått.
Det var tydelig glede blant fangene da de igjen fikk se sitt hjemland. Det var som de ikke kunne vente til vi nådde land. De begynte å pynte skipet med flagg, medbragte bjerkegreiner og hva de ellers hadde for hånden. Forventningen var til å ta og føle på da vi nærmet oss kaien i Murmansk.
Vi blir møtt med alt annet enn hornmusikk. Straks vi klapper til kai, springer russiske offiserer ombord. De beordrer oppstilling på dekk. Så går de langs geleddene og river av alle distinksjoner. Smilene forsvinner fra ansiktene, hugges i sten. Det er helt stille. De hjemvendte fanger aner hvilken skjebne som venter dem. Men de vet neppe at de skulle komme til å dele denne skjebne med store hærskarer av landsmenn i samme situasjon.
De er fanger på ny. nu i sitt eget land. De blir kommandert fra borde. Så marsjerer de bort. Det siste jeg ser av plevritt-pasienten er en båre på toppen av et overfylt lasteplan som forsvinner bak et skur.
På kaien driver endel kvinner og losser vedskier fra en skute, tilsynelatende uinteressert i hva som foregår. de var vel blitt vant til å se skipslaster med fanger komme hjem og visste hva de hadde i vente.
På vei ut fjorden hadde jeg følelsen av at det ennå ikke er fred.