Den rike er alltid hederlig. Pengene kommer ikke til den hederlige; hederen kommer til den rike.

Et stykke smørbrød, som enhver spise, skal strutte av henrykt overflod og av begeistret kjærlighet. De mennesker som piner på maten, som skraper smøret og høvler osten, de viser derved at de har drept sin egen sans for livet og for overskuddet. De er pugere og ågerkarler, de er prokurister og gjeldsinndrivere, de er tynne i hår og i sjel, innfalne i blikk og i bryst, golde i lender og i skjød; håpet fins ikke blant dem som skraper smøret, og forgjeves skal man lete efter eventyret blant mennesker som har en ostehøvel i sin skuff.

Gjør ikke mennesket alltid noe annet enn det det egentlig skulle gjøre? Kanskje ligger heri årsaken til menneskets evige, uforanderlige tragedie. Men da er det også heri vi kan finne forutsetningen for menneskets foranderlighet, dets higen, dets utvikling, og dets forunderlige adel.

I et glefs efter effektiv innsikt og hurtig fortjeneste føyset menneskene samtlige ni muser overbord, og lot Apollon gå planken.
Den eneste gjenværende ble Merkur.
Med administrativ dyktighet styrte Merkur det nasjonale skip rett inn i det store Kontor, hvorfra det senere ikke er vendt tilbake.

Å, handelsskole!
En møllesten skulle vi binde om din hals, i det dypeste verdenshav skulle vi senke deg, og tro oss: vi skulle ikke kalkulere omkostningene ved bryderiet. Gratis og franko skulle vi slippe deg over rekken; og i havhullet hvor du pluppet og forsvant, der skulle vi uten noen anførsel til vår kredit drysse alle dine røde rentetall efter deg.