Det er så fint her at det rent skinner i lorten!

Alle bør ta utgangspunkt i seg selv. Hvor skulle en ellers starte?

Hvis ikke en bok «er noe» for den som leser den høyt, så er den neppe noe for det barn den leses for heller.

Men hvis det er virkeligheten jeg vil beskrive – og det er det jo – hvorfor velger jeg som regel eventyret – hvorfor velger jeg fabelens form?

Fordi jeg tror eventyret ligger nærmere virkeligheten enn journalistikken gjør det. Fordi jeg tror det stiliserte er mer egnet til overblikk enn en telefonkatalog. Fordi jeg tror fabelen/bildet/lignelsen er sannere enn noen detaljert dokumentarskildring.

Hvis vi går oss vill i en skog – og det er det vi har gjort de fleste av oss, vi har gått oss vill i virkeligheten – så hjelper det lite å sette seg på huk og detaljgranske stener og strå. Vil man vite hvor man er, vil man vite veien ut, så gjelder det å finne et høyt punkt. Klatre opp i et tre. Se det hele «lite grann från ovan». Bestige fantasiens helikopter og ta et overblikk – finne de store linjene i landskapet.

90% av all science fiction er møkk. Men 90% av alt som skrives er vel egentlig møkk? (– har Theodore Sturgeon en gang uttalt).