I KRLE-faget lærer man at vi, menneskene, har en enestående status hos Gud. Han skapte universet for vår skyld og har en spesiell omsorg for oss. Han har til og med skapt en himmel hvor de som har gjort seg fortjent til det vil få opphold etter at de dør. Dette virket ikke så urimelig den gang menneskene trodde at verden ble skapt noen tusen år tidligere og at menneskene ble skapt samtidig. Men i dag, når vi vet at universet ble skapt for 13.7 milliarder år siden, at det finnes over 200 milliarder galakser i universet og at hver av disse kan ha over 100 milliarder stjerner, bør man bli mer betenkt. Man må undres over hvorfor det var nødvendig for Gud å skape så mange stjerner bare for vår skyld og at han valgte å vente 13.7 milliarder år på at vi skulle dukke opp i utkanten av en middels stor galakse i et solsystem med en middels stor sol. At Gud skapte oss og eksisterer nærmest for å ta seg av oss, virker da ikke lenger særlig sannsynlig. Det virker da mer sannsynlig at det er menneskene selv som har diktet opp denne spesielle statusen hos Gud, ja, at guden bare er et fantasivesen. Men dette er bare ett resonnement som viser at det er usannsynlig at den kristne guden eksisterer. Men ingen av disse resonnementene får man kjennskap til på norske skoler i dag. Det er alminnelig godtatt at man ikke kan bevise at guder ikke eksisterer, men det finnes nå så mange holdepunkter i alle disse resonnementene at sannsynligheten for det er nokså nær 100 %. I vitenskapen krever man ikke alltid 100 % sikkerhet for å godta en hypotese.

Troen på Gud er irrasjonell, den kan ikke begrunnes på noen som helst slags måte, men har gjennom historien hatt så stor verdi i overlevelsessammenheng at vi fortsatt vil oppleve at mennesker vil tro på en gud ennå i minst hundre år.

Målsettingen for alle trossamfunn er ikke å frelse flest mulig mennesker, men å få flest mulig tilhengere. Og Gud er bare et hjelpemiddel for å oppnå dette.

For seks millioner år siden hadde vi felles forfedre med sjimpansene. Så i løpet av seks millioner år har vi fått en sjel, i motsetning til apene. Vil denne forskjell gjenfinnes i genene og kan disse sjelsgenene identifiseres? Så vidt jeg vet har ingen lett etter slike gener, noe som vel tyder på at ingen tror at slike gener finnes. Men det finnes jo kristne biologer, de burde kanskje forske på dette spørsmålet. Men siden heller ikke disse synes å tro på sjelsgener, så finnes det vel heller ingen anatomiske forskjeller mellom mennesker og sjimpanser som forklarer at mennesker har sjel. Da ligger det veldig nær å konkludere at heller ikke mennesket har sjel.

Når mine foreldre leste eventyr for meg som barn, husker jeg aldri at jeg ble advart mot å tro på troll og hekser etc. Det var helt unødvendig, det var noe jeg intuitivt skjønte. Kan det samme være tilfelle med himmel og helvete? Jeg lyttet på hva som ble sagt om disse stedene, men jeg trodde egentlig ikke på det, det var altfor usannsynlig. Jeg tror det er forklaringen på at jeg aldri ble bekymret for om bestefar endte opp i helvete. Jeg trodde rett og slett ikke på det.