De siste 15 år viser en firedobling av selvmord blant unge
av begge kjønn. [1995]

Tallet på unge som dør for egen hånd, de velutdannede,
vellykkede og tilsynelatende lykkelige unge mennesker
som plutselig ikke orker mer -- det er et fenomen i vår tid.

Fellestrekk som fører til at unge mennesker tar sitt eget
liv er: Mangel på trygghet, mangel på kontakt.
Ensomhet og isolasjon. Mobbbing.

Årsaker kan grovt sammenfattes slik: Et samfunn som er
blitt kaldt og stressfylt. Stadig flere lever sosialt isolert
i upersonlige bysamfunn, der de mangler røtter.

Den unge generasjon idag er den første som har vokst opp
i kjølvannet av oppløsningstendensene i kjernefamilien.
Over 30 prosent av de unge som tar sitt eget liv, har et
rusmiddelproblem. De har følt seg ensomme, og har ikke
ballast og trygghet nok til å stå imot problemer som
for andre kan synes enkle. (..)

Et av våre dypeste behov er å være knyttet til noen og
bety noe for noen. Dette er det dessverre svært mange
unge som ikke får oppfylt.

I 1986 tok 579 mennesker livet av seg i Norge. I 1994
var tallet omkring 800. Det er flere enn de som dør etter
trafikkulykker. 20 prosent av de som begikk selvmord,
var mellom 15 og 24 år. For gutter i den alderen har det
vært en tredobling de siste 15 årene. (..)

Døden i seg selv er ofte tabu å snakke om. Selvmord er
langt verre og vanskeligere. Det er kanskje noe av
årsaken til at så lite gjøres for å finne ut hva som
driver så mange unge i døden, og hvordan den dystre
tendensen skal kunne stoppes.

Man tror at mange av dagens selvmord kan spores til
utviklingen i samfunnet. Fra å være et jordnært
bondesamfunn med storfamilier og nærhet mellom
mennesker, har vi idag liten tid til hverandre
og enorme krav til prestasjoner. (..)

Kanskje har det noe med den norske kulturen
å gjøre. Nordmenn er så redde for å gjøre noe galt,
at de lar være å gjøre noe i det hele tatt.

Vi var 22 stykker i kommandostaben - en stor bygning,
som var en viktig nerve under krigshandlingene.
Den ville fienden aller helst ødelegge. Klarte de det,
ville de lamme vårt artilleri for en tid.

Jeg stod med telefonrøret i hånden, med et kart foran meg.

Mens jeg står der for å forklare situasjonen for kanon-
batteriene, skjer det noe fullstendig uforklarlig.
Plutselig hører jeg en klar og tydelig stemme bak meg,
litt på skrå fra høyre side, på et par tre meters avstand:

-Tor! Skynd deg ut! Jeg ble forbauset, snur meg straks - og
spør hvem av kameratene som ba meg om å gå ut. De ser da
alle like forbauset på meg, og påstår at ingen hadde bedt meg
gå noe sted. Var det virkelig ingen? Så prøvde jeg å forklare
meg selv at jeg hadde sovet dårlig om natten, var sliten og at
det hele naturligvis måtte være innbilning.
Dermed fortsatte jeg med jobben min.
Men snart etter kom denne røsten igjen, enda tydeligere og mer
bestemt: Tor! Skynd deg ut!

Nå ble jeg redd. Jeg turde ikke spørre kameratene denne gang
hvem som ba meg gå ut. Da ville de jo tro jeg var blitt gal.
Noen kristen var jeg ikke, og jeg ante svært lite om Bibelen.
Men Gud hadde jeg jo bedt til fra jeg var et lite barn.
Jeg visste at han var til og at han lyttet til mennesker som ba.
Mer visste jeg ikke. Jeg skalv, idet jeg bad: - Gud, hjelp meg!
Hva er det som holder på å skje? Nå har jeg hørt denne røsten
to ganger. Er jeg i ferd med å bli syk? Gud, er det DU som
taler til meg, så tal en gang til!
For tredje gang kom da røsten til meg - omgående, den samme
røsten - med den samme styrke og bestemthet:
Tor! Skynd deg ut!

Da var det nok. Jeg snudde meg raskt, gikk rett bort til en
klassekamerat fra skoletiden, korporal Holmstrøm, og sier:
Du, la oss gå ut! Han nekter først og svarer: Vi kan ikke gå
ut nå!
Jeg tar ham da bestemt under armen og trekker ham med meg.

Ute er det klar himmel. Da vi var kommet en 15..20 meter fra
kommandostaben, ser vi et stort fly komme brasende rett mot
bygningen. Flyet åpner lukene under kroppen, og ut faller
mange bomber. Vi kaster oss ned og trykker tett mot bakken.
Vi hører en fløytende høy lyd nærme seg i voldsom fart.
Lyden går over i fresing, og med ett voldsomme eksplosjoner.
Bakken rister under oss.
Vi ser ildsøyler som kastes opp mot himmelen - noen øyeblikk
hører vi veldige smerteskrik.
Så blir alt stille.

Sakte kommer vi til oss selv. Splinter og tunge gjenstander
hadde føket over oss, men der ligger vi - og kan med aller
største undring bare konstatere at vi begge er helt uskadd.
Vi ser på hverandre og reiser oss sakte.
Hvor er kommandostaben? Det eneste som var igjen var en
brennende ruinhaug.

Alle våre tjue kamerater ble drept i ett øyeblikk. De var så
ille tilredt at vi under opprydningsarbeidet ikke kunne finne ut
hvem som var hvem. Dødsskiltene var ikke å finne på noen.
Alle ble lagt i en felles grav på øya Hitis.

_

(boken fra 1995 ligger hos nb.no, søk på Oljemark)