"Men sånn er jeg da ikke," sa hun mangen gang, som om det var henne vedkommende forfatter hadde skildret i høyst egen person.

En gang vant hun førstepremie som romerinne på et kostymeball. I hvert fall når det gjaldt forlystelser, hyklet det lille landsens samfunnet klasseløshet, såfremt en bare var glad og munter og med på notene.

Er forresten ikke absolutt enhver formulering,også av noe som virkelig har hendt, i større eller mindre grad fiktiv? I mindre grad, når en rett og slett nøyer seg med å berette, i større grad jo mer nøyaktig en forsøker å formulere? Og jo mere en dikter til, desto mer interessant blir historien for andre, fordi en lettere identifiserer seg med formuleringer enn med blott og bart fremlagte kjensgjerninger? Herav behovet for poesi?