Bjørka og bladene på den. Og høst, og vinter, og tidlig vår. Jeg går ikke denne veien, men er en pilsamling, en bokstavsynagoge, er rolig; jeg går over vannet, på sjøen, over havet. Det er et omvendingshav, et høsthav, et vinterhav. Rolig snakker vinden om at ingen går over vannet. Ingen går: så er vinden der og over hvert ord suser det og trekker. Tenningsnøkkel som får susingen til å starte. Virkelighetssjåføren har kommet seg inn i bilen og kjører bortover landeveien.

Denne figuren, tegner, har ennå ikke blitt vid nok, ennå ligner den seg selv Og tenker, Og tenker, Og tenker, og den blir mørkere, vakrere, den lærer seg et språk, vi venter. Vi venter foran huset, mens skyggen glir over det, og sola, som vi også ser, synker ned gjennom himmelen. Men er det en himmel, og er det tankevekkende oss? Nei, ikke nye navn! Slik at de fortsetter å være ord i en livlig samtale som nettene glir over, og nettene blir hvite, vi blir forløst, formørket, løst, formørket, uløst, mørk, hverdagslig, nattfarget, annen person, i det andre landet, i det andre Berlin, flere ganger urbane. Ha tillit til forvandlingen.