Foreldre «vet» (selv uten å ha fått opplæring) at det er lurt å snakke «babyspråk», bruke tydelige ansiktsuttrykk og gi babyene tid og mulighet til å respondere og imitere. Både foreldre og barn faller naturlig inn i en «samtale»-rytme der hver får sin tur. Og babyene responderer på måter som synes å være «programmerte», men som også er avhengig av en aktiv og oppmerksom voksenpartner. Blir den voksne forstyrret, for eksempel av en mobiltelefon, går kommunikasjonen lett i stå. Og om barne ikke får den rette kommunikasjonen fra de voksne, blir de hemmet i sin utvikling.

For å lære å bruke språk, og å tenke, må barn få kommunisere med voksne, helst med direkte ansiktskontakt. Og ikke minst må de høre mye, levende språk. Vi har sett eksempler på hvor skjevt dette kan gå, for eksempel med barnehjemsbarna fra Ceaușescus Romania. Likevel er vi i ferd med å gjøre noe av det samme i dag - ved å overlate barn til skjermmedier i stedet for levende kontakt. Hvilke følger dette kan få for barns sosiale og kognitive utvikling, og for samfunnet, er vi så vidt begynt å oppdage.

Nøyaktig hva som foregår i hjernen når vi sover, vet vi ikke, men noe er det. Og det gjelder også lange perioder når vi er våkne, men ikke fokusert på noe spesielt. Da driver hjernen med ryddearbeid og rekonstruksjon. Det er da inntrykk og korttidsminne blir sortert, integrert og lagret der hjernen finner det mest hensiktsmessig. Men det som også gjerne skjer da, er at inntrykk, biter med informasjon, finner sammen med informasjon som er lagret fra før, og dermed «gir mening». Det er ikke tilfeldig at mange forskere, kunstnere og også helt «normale» mennesker, får sine beste ideer når de våkner om morgenen, eller når de dagdrømmer. Det er gjerne da hjernens «hvilenettverk» melder fra at det har gjort en oppdagelse.

Mens det «aktive» nettverket kan skrus av eller på, når vi plutselig trenger å være fokusert (fordi vi for eksempel ser et dyr ute i veien og må bremse eller svinge unna), så krever «hvilenettverket» mer tid for å komme i gang. Og det blir mye lettere forstyrret, ikke bare av faktiske forstyrrelser, med også av forventede hendelser. Oversatt til dagens forhold - der vi nesten hele tiden er «online», og konstant mottar informasjon - betyr dette at hvilenettverket får stadig færre muligheter til å bli skrudd på. Hva dette betyr for oss, hvordan vi fordøyer den informasjonen vi får og hvordan vi klarer å integrere denne, slik at vi kan bli klokere og ikke bare mer forvirret av nye inntrykk, er noe vi enda ikke vet så mye om. Men det er rimelig å anta at det kan ha noe uheldige følger.

Mye av det vi har nytte av å vite, har vi stolt på at andre har orden på, mens vi nå «outsourcer» det til datamaskiner og mobiler slik at vi kan frigjøre hjernen til andre ting. Som riktignok ofte er å laste opp kattevideoer eller spille dataspill, men også mer nyttige formål. Hadde vi kun hatt kunnskapen i vårt eget hode å stole på, hadde vi ikke kommet langt. I nesten alt vi gjør, benytter vi oss av teknologi vi ikke forstår, til et formål vi ikke skjønner alle konsekvenser av. Men andre har testet det ut for oss.