I den grenseløse stillheten så jeg nå plutselig verdensrommet strekke seg fra uendelighet til uendelighet og jeg svimlet over det veldige tomrommet fra stjerne til stjerne. Et altomfattende intet tok pusten fra meg. Da hørte jeg noe som jeg nok hadde kjent og sett virkningen av men aldri hørt før: Vinden. En lett nattbris, som smøg seg fram mellom murene og satte oleanderne på takterrassen i sakte sving. Og selv om den kanskje bare fylte noen få distrikter med sin fine susen, kunne jeg med all min vilje ikke verge meg mot en overveldende forestilling: Den var hele verdensrommets åndedrett i natten, den steg fram av mørket like lett og naturlig, som når et barn trekker pusten mens det sover. Natten åndet, natten levde, og så langt jeg kunne se ut i det uendelige flimret stjernene som bankende hjerter og fylte tomrommet med bølge på bølge av vibrerende liv.