Jutulskoppen – en norsk Criminal-fortælling
Jutulskoppen, som ble utgitt første gang i dagsavisen Den Constitutionelle i 1836, er en av våre aller tidligste kriminalfortellinger, skrevet av Maurits Hansen, en av våre nå nesten glemte forfattere (om man ser bort fra Maurits Hansen-prisen Nytt blod, som utdeles hvert år til beste krimdebutant). Hansen skrev flere fortellinger på 1820- og 1830-tallet som kan beskrives som kriminalfortellinger. Så da amerikaneren Edgar Allan Poe i 1841 utgav sin kriminalfortelling, Mordene i Rue Morgue, fortellingen som senere skulle bli anerkjent som den første kriminalromanen i verden, hadde kriminalfortellingene eksistert i flere tiår i Europa, deriblant Norge. I vår tid anses derfor Poes fortelling mer som et symbol på en sjanger enn sjangerens virkelige begynnelse. Det var nok mange som var tidligere ute enn Poe.
Vel, nok om sjangerens opprinnelse, som er en evig og uavklart diskusjon. La oss se nærmere på Jutulskoppen. Fortellingen er hovedsakelig i brevs form, nærmere bestemt i seks brev som en ung kvinne skriver til sin kjæreste. For oss fremstår dette grepet gammelmodig, men vi skal huske på at folk skrev mange og lange brev på denne tiden. Så på Maurits Hansens tid virket nok ikke dette grepet rart. Langt ute i fortellingen skjønner vi at det er et poeng med disse brevene. I mine øyne er grepet elegant.
Jeg skriver bevisst fortelling om Jutulskoppen i avsnittene over. Hansen kalte også historien selv for kriminalfortelling. Den er kortere enn en roman, annerledes i formen enn en novelle. I brevs form forteller altså frøken Petra Lanter til sin kjæreste, skipskaptein Edvard Flack, om hva hun bedriver tiden med. For tiden er hun på besøk hos en familie ved navn Reesen. Hun er der sammen med sin tante Lore. Det er hyggelige folk. Stemningen er god. Det kommer frem at tante Lore snart vil motta en stor arv. Petra, på sin side, vil komme til å arve sin tante når den dagen kommer. I brevene forteller Petra også om en vakker ung mann ved navn Ivar Halvardssøn, som er en mellomting mellom arbeidskar og del av familien Reesen. Vi aner en konflikt mellom Petra og kjæresten Edvard.
Men vår mistanke om et forestående trekantdrama slår ikke til, for vi blir presentert for et langt større familiedrama i de påfølgende brevene som Petra skriver til sin Edvard. Ivar Halvardssøns mor, Kristine, har kommet på besøk hos Reesens. Hun er en eldre, mystisk kvinne, som synes å bære på hemmeligheter. Med elegante hopp tilbake i tid avdekkes Kristine og Ivars forhistorie. Kristine og Ivars onkel, Halvard, hadde i sin tid et kjærlighetsforhold som endte dårlig. De skilte lag, barnløse, lenge før Ivar ble født. Kristine ble senere gift med Halvards bror, Jens, og det er Jens som er Ivars far, selv om Ivar bærer onkelens navn. Halvard fikk senere sønnen Hans med en kvinne som døde tidlig. Kristine og Jens drev gården Skrubstad etter Jens og Halvards foreldre. Det fulgte store stridigheter om odel og rettigheter knyttet til gården mellom Jens og Halvard. Men Jens lot Halvard og Hans flytte inn på gården etter at Halvards kone døde. Kristine har forsøkt så godt hun kunne å ta seg av begge guttene, som er jevngamle. Det rulles opp et skikkelig familiedrama, med andre ord.
En dag forsvinner Jens sporløst fra Skrubstad. Han blir aldri funnet, og antas å ha druknet. Noe lik blir aldri funnet. Stemningen på Skrubstad er dyster. Kristine og Halvard glir enda lenger fra hverandre, sønnene Ivar og Hans er stadig i tottene på hverandre. Noen år senere rammer en enda større tragedie menneskene på Skrubstad; Halvards sønn, Hans, forsvinner like sporløst som sin onkel. Har en morderengel kastet sin skygge over Skrubstad?
Gjennom Petras mange brev får vi innsikt i denne dramatiske familiehistorien. Selv om formen er gammelmodig (brev) og stilen refererende, blir vi grepet av dramaets omfang. Nå er jeg kanskje over gjennomsnittet fascinert av det gammeldagse (også språklig), men jeg lever meg virkelig inn i skjebnene til menneskene på Skrubstad. Jeg tror på historien og på karakterene. Historien trenger gjennom de høytidelige høflighetsfrasene og de antikverte ordene og griper meg. Det er noe hjerteskjærende og ekte over det hele. Som om Maurits Hansen selv kjenner på kroppen det han skriver om.
På fortellingens nåtidsplan reiser Petra nå med Reesens datter til gården Skrubstad sammen med Kristine. Reesens datter er syk og trenger frisk luft, noe man har nok av på Skrubstad. Her får Petra treffe Halvard, som tydelig preget av forhistorien går for seg selv på gården. På Skrubstad gjør Petra, som nærmest er blitt besatt av den tragiske historien til beboerne på Skrubstad, en skjellsettende oppdagelse som får store konsekvenser. Jeg skal ikke røpe hva Petra oppdager, men jeg kan si at fortellingens tittel, Jutulskoppen, blir forståelig. Petra reiser tilbake til Reesens, svært nedtrykt over det hun har satt i gang. Det forberedes rettssak mot en av de impliserte, en mordsak.
Nå går fortellingen over i en annen fortellerstil, nemlig tredje personal. Det er ikke lenger Petra som forteller. Edvard, Petras kjæreste, kommer til Reesens og han har med seg en venn som har blitt svært fascinert over brevene Petra har skrevet og ikke minst over familiedramaet hun har skildret. Edvard har nemlig latt vennen lese brevene, til Petras fortvilelse. Gjennom en noe snirklete, men likevel spennende rettsscene, avsløres en slu og grisk, men samtidig en karaktermessig sammensatt morder. Skjebnens ironi i denne historien er finurlig, men samtidig sår. Vi føler med morderen når det gjelder konsekvensen av de handlingene vedkommende har begått.
Jutulskoppen er en kriminalfortelling. I form er den en brevroman. Vel, roman? Ja, kanskje etter datidens standard, men ikke etter dagens forståelse av begrepet. Jutulskoppen er i omfang en novelle, selv om innholdet i historien kunne ha rommet flere romaner. Så la oss slå fast at den er en kriminalfortelling. Den er en fortelling om arv, hevngjerrighet, skjebne og mord. Maurits Hansen er elegant når han brikke for brikke legger puslespillet for oss. Eller åpner skuff for skuff, om man vil, for å hente ut nye opplysninger om de stakkars menneskene på Skrubstad. For dagens lesere vil både form, ordvalg og stil i fortellingen være fremmed og tidvis irriterende. Men fortsett å lese fortellingen, om du velger å ta fatt på den. For dette er en av våre aller tidligste kriminalfortellinger, og den er langt forut for sin tid. Her er det for eksempel en kvinne, ikke en mann, som forteller, og vi får en oppsummering til slutt, også den i brevs form, som oppklarer alle løse tråder. Dette siste grepet kjenner vi igjen fra dagens kriminalromaner, men i 1836 var dette upløyd mark. Jutulskoppen er, i tillegg til å være en kriminalfortelling, også en skildring av norsk bondesamfunn på 1830-tallet, før industrialiseringen revolusjonerte samfunnet. Jutulskoppen er, nok med rette, ikke like kjent som Hansens Mordet paa maskinbygger Roolfsen, som har fått æren av å bli kalt Norges første kriminalroman. Denne romanen er mer gjennomført enn Jutulskoppen og har en tydelig detektiv. Den kan således med rette kalles vår første detektivroman. Men kriminalromaner eller kriminalfortellinger hadde vi allerede da mordet på maskinbyggeren ble begått; noen av dem var skrevet av Maurits Hansen.
Så, om du vil lære det gamle norske bondesamfunnet nærmere å kjenne og samtidig få en spennende kriminalfortelling med på kjøpet, ja, da anbefaler jeg gjerne Jutulskoppen. Den kom altså noen år før Mordet paa maskinbygger Roolfsen og det er interessant å se forskjellen mellom disse to, men det kommer jeg mer tilbake til senere i en omtale av historien om mordet på maskinbyggeren.
Jutulskoppen – en tidlig norsk kriminalfortelling som fortjener å bli lest også av dagens krimlesere, etter min mening. Dette er hva Maurits Hansen selv skrev om den til en venn i 1835: «Den er en kriminalfortelling og måskje utarbeidet med en temmelig tørr penn, men imot sedvane virkelig omhyggelig. Jeg tror du blir tilfreds med den.»
