«Det beste som fantes i verden var å komme hjem, tenkte Finch. A reise hjemmefra var nesten som å dø. Selv om han etter hånden hadde vennet seg til at en pianist var en offentlig størrelse, likte han det ikke. Når han holdt konsert, kunne han rett som det var glemme publikum, ja, han kunne nesten føle seg ett med det. Men til slutt ble tilhørerne hans fiender. Og da møtte han dem utmattet, med et smil som kvinnelige journalister kalte «troskyldig og vennlig, eller «guttaktig og sjenert'. En ting var sikker, tilhørerne likte ham. De likte den sleivete, guttaktige måten han gikk mot flyglet på. De likte hodeformen hans og de lange, fine hendene.
Nå var turnéen slutt for denne gangen (han håpet forresten at det skulle bli hans siste), og han var kommet hjem til sitt eget hus, til sin egen kone. Det var lenge siden han hadde hatt noen av delene. Malingen utenpå var helt ny ennå. Huset var bygget på en tomt der det tidligere hadde ligget et gammelt hus som var brent. Hans nye ekteskap var bygget på ruinene av det første. Han innrømmet villig at huset slett ikke passet sammen med de andre husene i nabolaget — iallfall ikke med Jalna med de falmete, røde murveggene under villvinen, med de fem pipene på der duer evig og alltid kurret og flakset og slapp sine visittkort ned på vinduskarmer og blad, der røk alltid steg opp fra en eller flere piper, og der de gamle taksteinene så ofte lekket måtte skiftes ut.»

Det som blir det store problemet for Finch i den siste boken i Jalna-serien, er hvordan han skal håndtere sønnen som han har fra det forrige ekteskapet, Dennis. Dennis vil bo sammen med faren. Det er også han nye kone Sylvia innstilt på. Men Finch har ingen følelser for sønnen. Tvert imot. Han ser så mye i sønnen som han fant frastøtende i den første konen Sarah og ønsker ikke at han skal bo i huset. Dette er med på å legge grunnlag for en tragedie i familien Whiteoak.

Romanen avsluttes med at familien feirer at det er 100 år siden Jalna ble bygd og at Adeline gifter seg med den mannen Renny mener er den beste for henne. Boken avsluttes med flere løse tråder. Kanskje Mazo de la Roche hadde planer om å skrive flere bøker i serien. Det håper jeg å finne ut av etter å ha lest en biografi om henne som jeg leser nå.

Uansett, dette er siste bok i serien som jeg leste som barn, kjøpte for å kunne se om jeg kunne finne igjen den gode leseopplevelsen jeg hadde den gang. Den fant jeg. Jeg har kost meg med bøkene. Med det er det å si at det ikke bare er koselige hendelser. Som i den siste boken er det flere tragedier opp gjennom årene som familien må håndtere. Nå skal biografien til Heather Kirk om Mazo de la Roche leses ferdig før jeg er kan sette punktum. Men serien kommer til å leve med meg alltid, og viser at gode leseopplevelser kan jeg finne i mange ulike kategorier av bøker.

Kopi fra dette blogginnlegget