Han tok det ikke så tungt, bare smilte og sa: Her havner alle - før eller senere.

Han var alltid i godt humør. En gang forklarte han meg at det var ikke skam å ha sittet inne. I Sovjet var det i hvert fall ikke det, sa han. - Hvis en treffer et menneske, sa han, - som hverken har sittet i fengsel eller fangeleir, da blir en straks litt forsiktig og tanker: - Hva er nå du for slags kar ...

Etter hva han hadde forstått av den skandinaviske litteraturen han hadde lest, sa han en gang, ville skandinavene aldri bli tilfreds med et slikt styre som det var i Sovjet.

Når dagene blir like, går de i ett.

Han satt for å ha skrevet brev til Stalin. Det hadde vært tre gutter [ på 10-11 år ] av dem om brevet, og der hadde skrevet noe slikt som "I kolkhosene kan man ikke leve og ute i det fri kan man ikke arbeide." [...] Straks etter ble de [...] dømt til 25 år hver.

Dessuten, fantes det skuespillertrupper - også fanger - som reiste fra leir til leir. Det var ingen særlig begeistring når de kom. Det ble sagt at de fikk mat fra våre rasjoner od det var få som var mette nok til å unne dem det. En blir nærig når en sulter.