Den elskedes død

Han visste bare det som intet sa ham
om døden: at den er en mørkets port.
Men da hun døde – ikke revet fra ham,
nei, sakte for hans øyne visket bort –

og i et ukjent skyggeland fant hvile,
og da han følte at hun også der
med månens milde lys i pikesmilet
lot sjelens godhet strømme til enhver,

da ble han med de døde så fortrolig
som var han gjennom henne nært beslektet
med hver og en av dem. Og han fornektet

hva andre sa om døden. Denne bolig
var blitt det skjønne som han famlet mot,
og ømt befølte foran hennes fot.

Hva var livets bitreste belæring?
Besk ble drikken. Du må selv bli vin.

(Utdrag fra Stille venn av fjerne riker)

Fra en barndom

Og mørket var en rikdom rommet eide.
når guttene satt på sin skjulte plass.
Kom moren inn, stillferdig som hun pleide,
da klirret i det tause skap et glass.

Hun følte hvordan rommet røbet henne.
Et kyss: "Nei, er du her?" Og intet mere
ble sagt. De skottet fryktsomt mot klaveret,
der barnet mange kvelder kunne kjenne
hvor selsomt hennes toner rev ham med.

Han satt urørlig. Alt han kunne se,
var hennes hånd, bøyd ned av tunge ringer.
Den gikk på hvite taster, slik man tvinger
seg frem mot vinden – i en storm av sne.

Fra nesten allting vinker det

Fra nesten allting vinker det : vær i oss!
Hvert vendepunkt vil hviske : Ta meg med!
En dag som ganske fremmed gikk forbi oss,
blir gave siden, åpner seg som dét.

Hvem teller livsgevinst i våre hender?
Hvem skiller oss fra de forgangne år?
Hva vet vi mer enn at det ene kjenner
seg i et annet hvor det gjenoppstår?

(…)

Av en helgens liv

Han kjente redsler hvor alt tersklen var
som selve døden, ikke til å bære.
Å ferdes der fikk hjertet langsomt lære.
Han oppdro dette hjerte som en far.

Han kjente kvaler, navnløse og dystre,
og uten morgen som et avstengt kott.
Men denne sjel som langsomt hadde fått
sin modning, gav han hen og lot den lystre

sin brudgom og sin herre. Selv ble han
som latt tilbake på en øde jord,
hvis ensomhet var over all forstand.
Han bodde fjernt og ville ingen ord.

Til gjengjeld vant fra tid til tid hans ånd
en lykke bare kjærligheten kjenner:
som om han la seg selv i sine hender,
som bar han alt det skapte i sin hånd.