Kom tilfeldig over denne boka og herligheten for en bok.
Vi følger Laura som flytter med sin mor som barn til Paris der hun slår seg ned i en dyster leilighet sammen med morens foreldre. Lauras far omkom på slutten av 2. verdenskrig, skipet han var på ble angrepet av en "Kamikaze-flyger" ved Okinawa og dette tapet påvirker alle. Morens sorg vil ingen ende ta, og vanskelighetene tårner seg opp.
Denne sterke historien grep meg, den satte seg i magen under hele lesningen.
Forfatteren forteller med en intens stemme om hvordan Laura endrer seg og blir så opphengt i farens død at det tar over livet hennes.
Jeg ble så reven med, og tok del i hennes tvangstanker og hennes besettelse rundt farens død.
Denne tynne boka på rett over 100 sider forteller like mye som en på 300 sider.
Det er ingen dødpunkter i boka og derfor ble jeg drevet videre, måtte følge med på hva som ville skje.
Dette var så bra og jeg håper det er flere som vil finne fram til denne perlen av en bok.
Forfatteren er Pascale Roze, det var hennes første roman og den kom ut i 1996, hun fikk selveste Goncourt-prisen for den, om "Jageren Zero".

«Jeg hadde lest mye om krigen i Stillehavet. Det var ikke for å trene tankevirksomheten eller skaffe meg kunnskaper, ikke engang for å få vite hva min far hadde foretatt seg de siste dagene han levde. Jeg leste og leste i en slags hypnotisk tilstand, fascinert av stedsnavn, av krigens og marinens terminologi, av tall, kart, fotografier. Men denne boken, som var skrevet i jeg-form av en ung mann på knapt atten år, den slukte jeg, det vil si jeg fortærte den, det vil at jeg ikke lenger hadde den foran meg, men i meg, jeg trengte ikke å åpne den for å se hva som sto i den[…]Den knyttet sammen alle mine evner, logikk og fantasi. Den samlet meg til en enhet omkring seg.» Jageren Zero

Fordi Europa var krigens største åsted under andre verdenskrig, er det ikke ofte vi hører om eller leser om kampene i Stillehavet. De få gangene vi gjør det, er sannsynligheten stor for at informasjonen vi får kommer fra en tv-serie eller film, og det er nærmest garantert at perspektivet vi får er den til amerikanerne. Vi tar det for gitt at det bør være slik, siden amerikanerne jo var heltene i den historien.

For min del er de mest interessante historiene om andre verdenskrig ikke ideologiene til partene, men menneskene som ble forført av dem, drepte og døde i deres navn og under deres fane. Hvem var de? Hva var det som motiverte dem til å se på verden sånn som de gjorde? Og hvordan levde de med seg selv etter at avgjørelsen var tatt?

En gruppe som har interessert meg lenge er kamikazesoldatene Japan sendte mot de amerikanske krigsskipene – særlig hangarskipene som sto i front i invasjonen mot keiserriket. Spesialangrepsenheten, kalt «tokkotai, ble stiftet i 1944 av Ōnishi Takijirō, en røslig, standhaftig og desperat viseadmiral med sterk lojalitet og lite å stanse overmakten med.

Hans desperate forslag om å sende flygere i døden møtte liten entusiasme hos offiserene; ingen av dem ville melde seg frivillig til en misjon som tvang dem til å akseptere å fly jagere med en enveisbillett til døden. Dermed måtte rekruttene komme fra et annet sted, og det gjorde de: De fire tusen soldatene som man anslår tjente i enheten, besto av unge menn i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene. Brorparten av enhetens medlemmer var rekrutter, og så mange som en fjerdedel var universitetsstudenter som hadde hatt planer om å studere filosofi, geografi, fysikk osv.

En av disse var Tsurukawa Oshi, forfatteren av «Jeg skal dø ved Okinawa». Både forfatteren og noen av spørsmålene over hjemsøker Laura Carlson, hovedpersonen og fortelleren i Pascale Rozes debutroman, «Jageren Zero».

Laura er bare barnet når faren dør i Stillehavskrigen. Offer for et kamikazeangrep. Tragedien tvinger Lauras mor til å vende hjem til Frankrike, til huset der hun vokste opp som enebarnet til en veteran fra første verdenskrig med skrantende helse og en religiøs og dominerende mor.

Mormorens insistering på at bortgangen til Lauras far bør glemmes så fort som mulig og morens manglende evne til å stå opp mot henne eller takle dødsfallet på en sunn måte, preger hele familiens liv og psyke i årene som følger. Morfaren blir en taus statue. Moren stenger seg inne på rommet sitt og kommer bare ut for å spise eller for å gå ut på byen for å bli skjenket full av menn med uhederlige hensikter. Mormoren styrer med jernhånd og er den eneste som ser ut til å være tilfreds. Og Laura blir enten skjent eller stengt på et kott når hun maser for mye om farens liv og fravær.

Så kommer redningen. Det skjer når Nathalie braser inn i hennes liv og endevender Lauras liv fullstendig. Laura faller for henne. Mens hun selv aldri har sett verden, har Nathalie vokst opp i Casablanca. Hun er språkmektig, sofistikert og drømmer om å bryte med det forventede ved å bli danser. Det er også hun som insisterer på at Laura skal grave, med klørne om nødvendig, etter sannheten om faren. Inspirert av venninnens pågangsmot presser hun en del informasjon ut av morfaren: faren hennes tjenestegjorde på hangarskipet Maryland.

Om informasjonen morfaren sitter med er frustrerende begrenset, er det ikke noe å si på Lauras vilje til å ringene rundt farens tragiske død. Med hjelp fra Nathalie kjøper hun alle bøker hun kan finne om krigen i Japan. En av disse er Tsurukawa Oshis «Jeg skal dø ved Okinawa»; dagboka til den da knapt atten år gamle japaneren og kamikazesoldaten.

Men Laura leser ikke bare boken. Hun fortærer den. Og som resultat, fortærer den henne. Den hjemsøker hennes drømmer og de mest intime øyeblikkene i hennes liv. Kan hun finne en måte å kjempe imot før den ødelegger hennes studieliv, kjærlighetslivet med musikkomponisten Bruno og hennes sinnsliv?

«Jageren zero» er en kort men stor- og her snakker vi stor med stor s- roman om tap, sorg og evnen til å overkomme ens demoner. Den er så velkomponert, så godt skrevet og særegen at jeg først tvilte sterkt på at dette var en debutroman. Men det er den. Det er til å miste pusten av.

Anbefales på det varmeste!