Det å nekte å erkjenne nederlag, er ofte et forsøk på å unngå den lammende skammen. Mange av oss ble oppdratt eller lært av folk som prøvde å få oss til å føle skyldige når vi gjorde en feil, idet de håpet at frykten for å skjemme seg ut ville hjelpe oss å unngå nederlag i fremtiden. Det virket ikke. Vi kan ikke leve fullt ut og unngå feiltrinn. For å unngå skammens lammende smerte, innskrenker vi livet til de tingene vi allerede kjenner og fornekter de feilene som skjer.

Men jeg har kommet til å godta at uansett hvor mye jeg kan være sammen med meg selv, uansett hvor godt jeg liker mitt eget selskap, så lengter jeg fremdeles etter å sitte tett inntil og av og til etter å smelte sammen med en annen i dyp intimitet. Dette er også å komme hjem. Helheten av selvet finner vi når vi kan være alene og når vi kan ta med oss alt det vi er til en annen, der vi mottar og blir mottatt helt og fullt.

Av og til vil jeg ha litt avstand. for å minne meg selv om hvilket mysterium andre er for meg og jeg for dem, for å se frem til å røre ved det guddommelige i en annen med ærefrykt

Når alt vi har satt vår lit til er falt bort, er det ingenting annet å gjøre enn å vente uten tro eller håp. Hvordan vi venter - om vi forblir åpne eller lukker oss - er det valget vi må ta, et valg om enten å leve eller begynne å virvle nedover mot døden. For å velge livet, må vi være villige til å vente, åpne for livet og kjærligheten i en tid da det virker umulig åpne seg og vi er sikre på at ingen og ingenting noensinne vil kunne finne oss.

Jeg har tro på lengselen, hvor den enn finner meg. [...] Det finnes ingen forberedelse til måten den griper meg og forlater meg på, hvor voldsom kraften i den er. Det er stemmen til de delene av meg selv som er blitt liggende igjen i alle kompromissene jeg har prøvd å inngå med livet hver gang jeg har forsøkt å bytte deler av mine drømmer mot løfter om trygghet.