I et språk like dannet og vekledd som personen hun biograferer, har den britiske musikkjournalisten Sylvie Simmons gått løs på livshistorien til populærkulturens kanskje største gentleman; Leonard Cohen. Mannen som fyller 80 neste år, har levd et liv fullt av kontraster og motsetninger, fullt av musikk, poesi, kvinnfolk og reising men også narkotikamisbruk, depresjoner og meditasjon. I “I’m your man” blir man godt kjent med mange av den kanadiske kunstnerens sider.

Født inn i en velstående og tradisjonsrik familie i Montreal på starten av 1930-tallet, var det nok ingen som innbilte seg at lille Leonard skulle bli en av århundrets største visesangere og poeter. Selv som barn og ungdom var han høflig, dannet og velkledd, og den merkelappen har blitt hengende ved ham til dags dato. Det er ikke overraskende at mange av kildene til Simmons forteller om en Cohen som alltid så ut som en outsider. Han skilte seg ut i de fleste miljøene han oppsøkte, enten det var på universitetet, på barene i Montreal, blant Beat-poetene eller hengende rundt Warhols The Factory i New York. Der Cohen på utsiden så ut som en universitetsprofessor, gjemte han en intellektuell rebell under dresskjorta som fikk komme til uttrykk i diktene og etter hvert romanene og låttekstene hans.

Det var ikke gitt at Leonard Cohen skulle bli mest kjent som musiker og visesanger, for det var lidenskapen for poesi og litteratur som først gjorde ham kjent, om ikke akkurat bejublet av kritikerne. Simmons tar leseren med på en detaljrik og lang reise fra Cohens barne- og studieår i Montreal, via kunstnerspireårene i New York og London til livet med norske Marianne Ihlen på den greske øya Hydra og årene med Suzanne i ei hytte i Tennessee.

Den ene røverhistorien biter den neste i halen, og det er særlig årene i New York og Cohens tid på legendariske Chelsea Hotel som er karamellen her. Hvor ellers kan man lese om møter med Janis Joplin i heisen, om Nico som serverer ørefiker og om Patti (Smith) og Robert (Mapplethorpe) som vakler rundt i gangene som underernærte fjærkre? For ikke å glemme Cohens møter med Jimi Hendrix, Bob Dylan, David Crosby og forhold til Joni “Beethoven” Mitchell. Er man ørlite grann over gjennomsnittet interessert i musikk og populærkultur, er disse kapitlene alene verdt de nesten 600 sidene. Fantastisk lesning!

Interessant er det også å få et innblikk i alle motsetningene som rev og nesten slet i stykker Cohen. Der poesien og litteraturen dro ham i én retning, hadde han vanskelig for å se seg selv som en utøvende musiker på en scene. Der de mange vakre kvinnene og musene han hadde et forhold til ga ham kjærlighet, klarte han allikevel ikke å slå seg til ro med noen av dem. Der han på utsiden var en sindig, underfundig intellektuell kjent for sin lune humor og klokskap, var han på innsiden et skjelvende bjørkeløv plaget av depresjoner og paranoia som han forsøkte å dempe med alskens kjemikalier.

Skal man gå Sylvie Simmons litt etter sømmene som biograf, blander hun rollene som deltaker og observatør. I passasjer hvor hun hviler på førstehåndskilder, kan hun plutselig bryte gjennom teksten med en personlig kommentar eller ytring som at “Leonard har alltid vært kjent som en elsker, og ikke en fighter“. Det er ingen tvil om at Simmons selv beundrer Cohen, og kanskje litt for mye, i den forstand at hun ikke opererer med nok avstand til personen hun skal skildre. Det er kanskje vanskelig å oppdrive noen som har mindre gode ting å si om Leonard Cohen, men man mistenker at Simmons ikke engang har forsøkt. Skal man tro “I’m your man”, elsker alle Leonard Cohen. Hovedpersonen selv vil nok rødme kledelig opp i det sølvgrå hårfestet av en slik påstand, men så lever han også opp til ryktet sitt som en evig, ekte gentleman.

Den boka!