Hemmeligheter lønner seg ikke alltid, men hva gjør man når man er barn og oppdager noe rystende? Bør man fortelle det til noen eller holde det for seg selv? Av og til er det vanskelig å fortelle hva man ser/oppdager, og denne boka er et godt eksempel på akkurat det. Man vil jo ikke sette andre i en vanskelig situasjon heller.

Michele Amitrano er en ni år gammel gutt fra en liten landsby i Sør – Italia, og vokser opp i fattige kår, men han klager ikke. Han trives i tilværelsen og finner alltid på noe å gjøre. Han elsker spesielt å sykle rundt ved kornåkrene sammen med vennegjengen og de konkurrerer ofte både når det gjelder sykling og løping. Taperen må gjennomføre en utfordring av de andre.

Denne utfordringen går til Michele. Han må gå gjennom og utforske en nedlagt og utrygg gårdshus i nærheten av der de konkurrerte. Selv om han ikke har særlig lyst, vil han ikke innrømme at han er redd og tar utfordringen. Ved et uhell oppdager han noe han ikke skulle ha sett ved det huset. En oppdagelse som ryster ham. Denne oppdagelsen gjør ham usikker på situasjonen. Han er ikke sikker på hva han skal gjøre med det, om han skal fortelle det til noen eller holde det for seg selv. Uansett forandrer det livet hans fullstendig.

I’m not scared har jeg bare så vidt hørt om tidligere på grunn av filmen, som jeg ennå ikke har sett, og jeg våget ikke å se traileren av den før jeg hadde lest boka. For jeg er så redd for at det skal klusse til persongalleriet og bildene i hodet mitt hvis jeg gjør det. Derfor foretrekker jeg å se filmer/trailere etter jeg har lest boka for å sammenligne mine egne bilder med filmen etterpå. Det blir så bakvendtt å gjøre det omvendt og jeg ble positivt overrasket hvor god traileren er og skuespillerne ble i forhold til hvordan jeg skapte det mens jeg leste. For en gangs skyld var det mye som stemte og jeg fikk veldig lyst til å se filmatiseringen og det skal jeg gjøre.

Men tilbake til boka. Jeg hadde jo så vidt hørt om boka på grunn av filmen og jeg hadde aldri lest noe av denne forfatteren før. Det er jo litt skremmende å lese noe av ”ukjente forfattere”, men av og til er det litt befriende også, og før man vet ordet av det har man funnet seg en ny forfatter å bli glad i, og det gjorde jeg i dette tilfellet. Jeg elsket boka såpass mye at jeg har allerede kjøpt meg en annen bok av samme forfatter før jeg var ferdig med I’m not scared. Tidligere denne uka skulle jeg liksom innom en bokhandel for å få tak i Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson, men endte opp i Ta 3, betal for 2 avdelingen i stedet for engelske pocketbøker (rart det der at alltid går ikke ting som planlagt). Og da så jeg boka The Crossroads av samme forfatter som I’m not scared. Og de to andre jeg kjøpte i tillegg var den tredje og den siste (i alle fall så langt) boka i serien Darke Academy av Gaberiella Poole og Winter’s Bone av Daniel Woodrell (enda en bok som er filmatisert og var Oscarnominert i år, jada, jeg er en filmnerd også!). Men bøkene må helst leses først før jeg ser filmene ….

Så min første bok av Niccolò Ammaniti var positivt overraskende og det er sjeldent jeg kjøper en bok av samme forfatter jeg knapt har hørt om og som jeg leser første bok av før jeg har avsluttet den. I’m not scared fenget med såpass mye at jeg strevde fælt med å legge den fra meg. Men av og til måtte jeg gjøre det og det gjør meg irritert når jeg er midt i en spennende bok. Men gledet meg vilt til å begynne med den igjen. For jeg elsket synsvinkelen til Michele og hans vennskap med lillesøsteren Maria. Han viser at han er en god venn og en god bror som gjør alt for å beskytte sine nærmeste. Og boka gir også et stygt innblikk til hva penger kan gjøre med folk man er glad i. Så Micheles stemme kommer alltid til å forbli i hodet mitt og jeg ønsket at boka aldri tok slutt, men det gjorde den, dessverre. Men den kommer til å hjemsøke meg for alltid og denne boka vil alltid bli stemplet i minnet mitt for resten av livet. Ingen tvil om det. Jeg skjønner ikke at jeg har lest noe av Niccolò Ammaniti tidligere, men bedre sent enn aldri!

At det står på forsiden “Sucks you in like The Blair Witch Project” syns jeg er en teit sammenligning for den var ikke noe lik den filmen i det hele tatt. Det eneste boka og den filmen har til felles er et forlatt hus, så vær så snill og ikke dømme bokka på grunn av dette tåpelige utsagnet for I’m not scared og The Blair Witch Project er to helt forskjellige ting. De burde ikke sammenlignes i det hele tatt. Så vær så snill og ikke legg vekt på dette. Ville bare gjøre dere oppmerksomme på det. Det var den snodigste sammenligningen jeg noen gang har lest. Så bare glem det utsagnet hvis du skal lese denne boka. Boka er mye, mye bedre enn The Blair Witch Project og har ikke noe med den filmen å gjøre. (Jeg er fan av både den filmen The Blair Witch Project og boka I’m not scared), men ville bare advare dere om at disse er så forskjellige som det går an å bli og bra er det.