"What made Jack Jack? It was not that he killed, as many have, and will, kill. That is the sad part of human nature. That was the scarlet thread. No, it was that he did so silently, efficiently, and then got away. That was the elemental essence. He got away. How did he get away?” I, Ripper

Bakerst i amerikanske Stephen Hunters, “I, Ripper”(Simon & Schuster, 2015), en ofte knakende god thriller om den legendariske seriemorderen Jack the Rippers brutale herjinger i Whitechapel sommeren og høsten 1888, bruker forfatteren sju sider på å liste opp bøker og nettsider som han støttet seg til under skrivingen av denne boka.

Lista er selvsagt ikke komplett. Med nesten 300 dokumentarbøker skrevet om saken, er noe sånt en umulighet. Men en del av bøkene, i det minste de 5-6 titlene jeg kjenner igjen og har lest selv, er gode, grundige og informative nok til at de ofte vil dukke opp på beste-av-lister.

Jeg tror ikke en kan si det om Stephen Hunters thriller. Ikke bare fordi boka er fiksjon og dermed må konkurrere med et enda større antall fiktive bøker om en plass i solen over de beste bøkene om historiens (kan man argumentere) mest berømte seriemorder, men fordi bokas andre halvdel – delvis med unntak av partiet som handler om det avsindig brutale drapet på tjuefem år gamle Mary Jane Kelly- er både svakere og kjedeligere enn den første halvdelen. Mest fordi Hunter forsøker å gi thrilleren et ekstra gir ved å gjøre et par av karakterene til symboler og injiserer tankesett og ideer fra samtiden inn i fortiden, noe som for del svekker troverdigheten.

Men den første halvdelen er som sagt veldig god.

Det som gjør både denne delen og boka generelt så spesiell, er at forfatteren lar morderen komme til orde gjennom dagboken sin. Og allerede på første side merker vi at vi her har med en kald, intelligent, beregnende og raffinert karakter å gjøre. Amoralen, blodtørsten, hovmodet og raseriet kommer senere.

Kulden kommer likevel først. Ripper er uanfektet, til og med filosoferende i begynnelsen. Her er de første linjene i boka: «When I cut the woman’s throat, her eyes betrayed not pain, not fear, but utter confusion. Truly, no creature can understand its own obliteration. Out expectation of death is real but highly theoretical until the moment is upon us and so it was with her.” (“I, Ripper”, s. 3)

Kvinnen han dreper først er Mary Ann Nichols, en førtitre år gammel gatepike som tross de røffe omstendighetene hun lever i, teoriserer Ripper, har klart å klore seg fast til livet ved å lære å lese kundene og fort avgjøre om de var en trussel eller betydde profitt. Men i likhet med Ted Bundy, den berømte amerikanske seriemorderen, er det ingenting ved den veltalende Ripper som får faresignalene til å ule. Og så snart Nichols slipper ned forsvarsverkene, kommer kniven ut.

Tjuefire år senere sitter en forhenværende journalist memoaren sin. Den handler om Ripper. Men den handler også om hvordan han – en kulturjournalist som vanligvis skrev konsertanmeldelser- tilfeldig ble bedt om å skrive om det første drapet, og hvordan det ballet på seg etter at han møtte sin Sherlock i Thomas Dare, en professor i fonetikk med teorier om hvem morderen kan være og en entusiastisk vilje om å dele rampelyset hvis og når de løser saken.

Kapitlene veksler rimelig konstant mellom journalisten, kalt Jeb, og Ripper. Mens Rippers kapitler er spenstige, til tider morsomme og nesten uten unntak alltid gripende, er Jebs kapitler av varierende kvalitet.

Kapitlene i den første halvdelen når han tar oss inn i Londons medieverden på slutten av attenhundretallet og beskriver hvordan han og kollegene koker sammen de berømte Ripper-brevene og skaper morderen, inkludert hans berømte navn, er både gode og interessante.

Problemene starter når Hunter gjør noen av karakterene til symboler, amoral til en dyd og tar snarveier frem til avsløringen. Da går lufta ut av ballongen.

Så godt skrevet som den er, hadde boka fortjent en bedre annen halvdel enn det den har fått. Da ville boka løftet seg over det middelmådige og blitt noe mer, kanskje uforglemmelig. I stedet er den bare sånn midt på treet.

Med tanke på hendelsene og antagonisten, er det for min del ganske skuffende med en middels Ripper-bok.

Les den hvis du ikke har noe bedre å ta deg til.