På den tida, da det ennå ikke fantest ståldører og innviklede låser, var både dører og hjerter vidåpne. Folk kunne komme på besøk hele døgnet og vi var som en eneste stor familie på godt og vondt. Ingen eide mer enn naboen. Det var tida for det fattige brorskap uten sjalusi og krangel. Det var først når "fremskrittene" nådde oss at vi lærte disse menneskelige avartene.

Slik gikk det til at jeg en kald høstdag befant meg på flyplassen i København.

Jeg hadde planlagt å være der noen få dager, men ble til slutt værende i to måneder. Etter såpass lang tid konkluderte jeg med at jeg ikke ønsket å bosette meg i Europa. Sammenlignet med israelsk kultur var menneskene der så kalde som døde fisker og jeg hadde ingen tro på at jeg kunne lære meg språket.

Umiddelbart tok en verdslig atmosfære over synagogen. Brått ble det slutt på sabbatens hellighet som om den hadde blitt kuttet av med et sverd. Alle var på vei hjem, etter de stengte Gud inn i sitt skap...så og si...idet de forlot ham dekket av purpurfarget fløyel som var brodert med gyldne løver og dekorert med granatepler i sølv