1. mai på Karl Johan

Det var her vi engang gikk
som den første lille klikk,
spyttet etter, geipet av og spottet.
Tenk å optre som en tolk
for det gråe smalgangsfolk,
her på selve veien op til slottet!
Og den røde klut vi svang, og den stygge råe sang -
fy, så frekt og gyselig og fjottet!

Men vi gikk, vi gikk nå lel,
for vi visste alt så vel:
denne gaten har jo alltid med sin tunge
villet kverke alle dem
som har pekt på veien frem,
alt det nye, alt det gryende og unge.
Og vi tviholdt på vår sak
for vi visste godt at bak
skulde engang store massers fotslag runge.

Og vår tro var smittsom, den!
Vi kom stadig fler igjen.
Det var mer enn dagens sut
som bandt oss sammen.
Grå, det var vi visstnok, ja,
men det grå kan være bra
når der luer røde drømmer under hammen!

Rudolf Nilsen

STJERNEN

Her går grensen, sa de andre,
lengre kan vi ikke nå.
Ikke nytter det å vandre
i det blå!

Nei hvad gagner det å kjempe,
når vi er så bittert få?
Vi får ta det mer med lempe,
blir vi mange, kommer råd.

Blir vi mange, kommer tiden,
da vi enkelt får vår rett.
Ikke nu, men siden, siden
går det lett! -

Mottok boken i dag og trodde det kun var 22 dikt, men der jo enda 10 dikt til (andre siden ble først klar senere).

SORIA MORIA

Just her må byen ha et filmens slott,
og navnet ikke være Torshaug kort og godt,
men Soria Moria - fjernt og stjerneblått!

Fra glansen øst og vest for solens gull
og mann i månens blanke smilehull
tas lyset inn med filmens tryllerull!

Og det skal senke sine stråler her,
at vi må være eventyret nær
iblandt når dagens byrde blir for svær.

Vi ser jo litt til livet her og der,
har vinduer til gata noen hver -
men vinduet til eventyret det er her!

EVENTYR PÅ VESTKANTEN

I denne gaten har jeg aldri følt mig hjemme.
Dog nu ved solnedgang er alle ting så pene,
så sky og vare, likesom så lett å skremme,
og én må næsten hviske: Kjære vene ...
De store, fredelige, gamle trærne
står stilt på vakt omkring de hvite huser
bak lave trestakitter, bygget for å verne
mot andre egnes luskebjønn og buser.

En liten jente stabber om og preker
alvorlig med sin dukke i en have.
Men straks hun ser mig gir hun slipp på
sine leker
og rekker mig en skjønn og utsøkt gave:
sin varme, lille hånd igjennom gjerdet!
Hun smiler bredt: Jeg heter Else, jeg,
og er prinsesse. Men jeg syns at du skal
være
en gutt som kommer for å frelse mig!

Jeg har vært innestengt i berget lenge,
og trollet er så vemmelig og stygt så!
Men du vil sikker gi det lærepenge,
det har jeg hele tiden stolt så trygt på!
Ja, hugge av det hodene og fri mig!
Da får du styre over halve riket,
og er du flink, vil kongen sikkert gi dig
sin største skatt, sin egen lille pike!

Hun strekker sig på tærne, mens hun griper
med søte fingre om stakittets stenger.
Slik står hun i en fangedrakt med striper
av sol og skygge: Hit, og ikke lengre!
Jeg føler jeg må gi mig til å snakke,
og sier det skal være mig en ære
selv bortsett fra den flotte karriére,
hvis bare min prinsesse tar til takke!

Da hører jeg en kvinnestemme skingre!
Og Hennes Høihet sukker: Det er Lise ...
Og fort og motløst slipper hennes fingre
sitt grep i gjerdet: Jeg må inn og spise -
og ikke kan jeg komme ut mer heller,
for før jeg legger mig skal jeg bade ....
- De store, blåe øine fylles av farveller:
å, ingen makt på jord kan frelse henne
fra det!