Det for så være at kvinnene på våre breddegrader, etter at de har tatt seg av mann og barn, ytterligere skal være nødt til å pleie sine foreldre, det for så være at mennene i den vestlige velferdsstaten fordufter umiddelbart når det trengs noen til å skifte bleier, holde tutkoppen i rett vinkel, til å rette på puta, det for så være at mange menn fortsatt betrakter den slags som kvinnearbeid, det får så være.

Ikke en av de mennene som var i posisjon på Forsby sykehus, la så mye som et øyeblikk av seg sin fornemme distanse til meg, og enda mindre når det gjaldt den personen det til syvende og sist handlet om, min mor.

Vi leser høyt for for hverandre, mange ganger lurer vi på hvor mange det er av oss rundt om landet, kvinner som "ofrer" sin "egen" tid på gamle langtidspasienter. Flere tusen? Ti tusen? Noen mener det er for mange av oss. Synes vi er dumme som er så oppofrende, undertrykt gratisarbeidkraft i et system styrt av menn, en altfor velvillig flokk som kaster bort sitt eget liv og istedet burde ha konsentrert sin kvinnelige energi om et mer produktivt arbeid. Det er tross alt samfunnet som burde ta vare på våre gamle, ta på seg hovedansvaret for disse våre pårørende som snart skal dø! Dette er en teori. Alle som har en gammel slektning eller venn på langtidsavdeling eller i såkalt terminalpleie, vet hvordan nærheten til døden påvirker en.