Denne boken gir et innblikk i Hollywoods mørke sider. Disse aspektene ser ut til å ikke møte særlig motstand, f.eks. i form av straffeforfølgese, når f.eks. artister, skuespillere eller regissører sier eller påstår noe de har gjort eller blitt beskyldt for, eller har utøvd visse udåder som har kommet fram i lyset. Boken gir et innblikk i industriens prikære forhold til likestilling, ikke bare mellom menn og kvinner, men mellom svarte, hvite, gule, brune osv..., mellom transpersoner, homofile, binære og heterofile osv. Her kjempes det fra forskjellige retninger for å få Hollywood og andre underholdningsinstanser til å gi etter for presset til å inlludere alle i så og si like stor grad, selvom filmer som tyr til noe av dette ikke viser seg å gjøre det noe bedre på f.eks. Box Office, men heller det motsatte.

Nå har jeg ikke sett mange Hollywoodfilmene som blir nevnt i boken, selvom jeg både har hørt om flere av dem og skuespillere og regissører som blir tatt fram, så gir det allikevel et innblikk i hvor mye som egentlig har skjedd de siste årene på dette området, hvordan man proklamerer perversiteter som det nye normale. Den seksuelle revolusjonen ser man ikke bare på film, men også bak kulissene drives det med alt fra incest, pedofili og andre perversiteter, som om det var en vanlig ting, satt litt på spissen kanskje.

Selvom Mark Dice kommer med mye interessant, men samtidig mye oppsiktsvekkende og grusomt som foregår bak og foran lerrettet, så synes jeg forfatteren også kunne ha tatt frem noen positive sider, for det kan bli litt mye dyster lesing. Men, kanskje det er forfatterens hensikt med boken, at leseren får øynene opp for hva mange fyller seg med og hvordan vi lett blir påvirket av det vi ser og hører. Ja, Hollywood er en skitten industri, men isteden for å svartmale helt, så kunne han løftet fram litt flere positive ting også. Hva med de kristne i Hollywood? De som lager kristne filmer? De som er et lys i mørket? Han er ikke så mye inne på akkurat det. Boken blir også en slags oppramsing, selvom Dice drøfter noe, så kunne han kanskje gått mer i dybden av de bevismaterialene som finnes for de oppsiktsvekkende episodene han tar fram. Da hadde kanskje boken også blitt en god del lengre, så jeg skjønner begrensingen. Alt i alt får vi interessant insideinformasjon fra Hollywood, og kanskje et lite varsko når vi velger ut hvilke filmer vi skal se på eller hvilken musikk vi skal høre på?